Synd på skoler uten ildsjeler

Nesodden-prosjektet har brakt IT-satsingen i norske videregående skoler på dagsorden igjen. Og IT er på mange måter i ferd med å revolusjonere norsk undervisningshverdag, blant annet er Internett blitt en viktig arena for stadig flere norske skoler.

Kan vi dermed si at målsetningene som er blitt skissert i offentlige utredninger som er kommet de siste årene oppfylles? I stortingsmelding 23 heter det blant annet:

«De overordnede mål for bruk av IT i utdanning er: utdanningsmessig likestilling, uansett kjønn, alder, geografi og etnisitet.» (Stortingsmelding nr. 23 (1994- 95) 2.2.1)

Hvordan står det til med den utdanningsmessige likestillingen? Kan følgende vedtak ha noen implikasjoner i så måte:

«Kommuner og fylkeskommuner som skoleeiere er ansvarlige for den konkrete organisering og oppfølgning av de nasjonale mål på ulike områder.» (IT i norsk utdanning. Plan for 1996- 99 4.1.4)

En undersøkelse som jeg har foretatt om IT på de videregående skolene, viser at det er store forskjeller i bruken.

Undersøkelsen ble begrenset til tre fylker som ligner hverandre på den måten at de for det meste består av typiske landkommuner.

For at IT-satsingen skal bli kvalitativt god, er det viktig å ha forsvarlige oppfølgingsrutiner.

I Stortingsmelding nr. 23 (1994- 95) 9.9 heter det således:

«Skolenes maskinpark representerer verdier som krever oppfølgning teknisk og pedagogisk. (...) Dataleverandører opplyser at bedrifter og offentlige etater gjerne har en hel stilling som systemansvarlig for hver 40- 50 PC-er.»

Gode ordninger for systemansvarlig mangler i særlig grad i Sogn og Fjordane og Oppland. I Finnmark sliter man også med lite ressurser, men de systemansvarlige synes mer å ha følelsen av å være på lag med fylkeskommunen.

Noen eksempler fra Sogn og Fjordane og Oppland: Systemansvarlig ved Gjøvik videregående skole har ansvar for 180 elevmaskiner, og 26% stilling. Ved Vinstra videregående skole, hvor man har omkring 100 elevmaskiner, har systemansvarlig 7% stilling. Sogndal vidaregåande skule har 110 elevmaskiner, og systemansvarlig har 20% stillingsandel. I Finnmark har de aller fleste systemansvarlige ved de videregående skolene over 50% stilling.

Flere av de systemansvarlige ved skolene i Finnmark framhever og berømmer IT-lederen i Finnmark fylkeskommune, Tor Steinar Rimala, som har vært en drivkraft for å bedre forholdene ved skolene. Rimala legger imidlertid ikke skjul på at fylket bevilger altfor små ressurser til IT, og at hans jobb består i stadig å kjempe med politikerne om ressurser.

Lite satsing på systemansvar, kan blant annet gi seg følgende utslag: «Jeg kunne reparert datamaskinen på skolen, men da måtte jeg skrive overtid, og det har de ikke råd til. Men å sende den bort til reparasjon for 600 kroner timen er OK, for det tas fra et annet budsjett.» (Systemansvarlig, Oppland.)

Bruk av data blant lærere synes fortsatt til en viss grad å være avhengig av kjønn og alder. Det er lærerne i yrkesrettede fag som benytter data oftest, og på allmennfag blir data mest brukt i realfag. Språklærere og lærere i samfunnsfag og geografi blir hyppigst nevnt blant dem som aldri rører en tast. Dette er en hovedtendens; det finnes selvfølgelig unntak. Ved alle skolene brukes data mye i prosjektarbeid, og da er det i første rekke tekstbehandling som nevnes.

Og de systemansvarliges kommentarer er nokså entydige:

«Noen lærere er fortsatt på vegringsstadiet. De har som mål å bli pensjonert før de trykker på en tast.»

«Det hjelper jo ikke hva som står i fagplanen, hvis læreren ikke har kompetanse!»

«Det er en hard kjerne med ildsjeler blant lærerne; resten er likegyldige, eller motstandere av data.»

En helhetlig, planlagt opplæringsstrategi savnes i alle de tre fylkene. Kursene arrangeres som regel sporadisk, og ofte er det de systemansvarlige ved skolene som er ansvarlige. Generelt føler disse seg kompetente til å holde kurs, men de har for dårlig tid til opplæring og videre oppfølging, slik situasjonen er i dag.

Selv om interessen er der, er den ikke alltid så stor at lærerne ønsker å benytte egen fritid for å lære seg data: Systemansvarlig ved en av de videregående skolene i Sogn og Fjordane hadde åpent kurs om Internett, og 7 lærere (av 45) møtte. Kurset ble holdt på kveldstid. Når kursene holdes utenom arbeidstiden, klages det over dårlig oppmøte, uansett fylke.

«Vi prøvde med kurs på planleggingsdager, men det viser seg at de dropper det, når det ikke er obligatorisk. (...) så da får lærerne greie seg sjøl.»

«Det blir mest en 'happening'. Støtteapparatet etterpå er for dårlig, og det er for lite ressurser.»

«Dette med kurs er bare forsøk på alibi fra fylkets side. Man lærer ikke stort av å stables inn i kinosalen på Gjøvik sammen med 200 andre lærere for å bli vist noen overheads.»

Av de 23 videregående skolene som ble kontaktet, var det bare tre skoler som ikke hadde tilknytning til Internett ennå. Og flere bemerket at lærerinteressen for data generalt har økt siden Internett kom:

«Da kom språklærerne på banen!»

For skolene som har vært med i undersøkelsen, er det et gjennomsnitt på 6 elever pr. datamaskin. Dette kan indikere at det ikke er på utstyrssiden at hovedproblemene finnes, selv om snittet rent ideelt kunne vært enda lavere. Det er imidlertid store variasjoner innad i fylkene: I Finnmark finner man for eksempel en variasjon fra 33 elever pr. arbeidsstasjon (Samisk videregående og reindriftsskole) til 3 elever (Honningsvåg videregående skole).

Undersøkelsen omfatter ikke lærermaskiner, men flere systemansvarlige påpeker at utrangerte elevmaskiner overtas av lærerne, og gjennomgående er inntrykket at situasjonen for lærermaskiner er dårligere.

Siden det er allment kjent at det er store økonomiske forskjeller blant kommuner og fylkeskommuner her i landet, og siden det i klartekst uttrykkes at økt satsing på IT i skolen er viktig med tanke på like muligheter for alle, bør det føres en mer enhetlig politikk på dette området. Slik sitasjonen er nå, vil elevenes datakunnskaper når de er ferdige med videregående skole, i stor grad være avhengig av faglige interesser, hvor man bor i landet, og om det finnes såkalte ildsjeler i lærerstaben som er villig til å ta i et ekstra tak. Skiller som nå utkrystalliseres innen videregående opplæring, vil kunne ha innflytelse over hvilke interesser og yrkesvalg som oppleves som relevante for den enkelte elev senere.

Ikke alle vanskelighetene løses med økte bevilgninger. Det kan synes som om problemene som finnes i Sogn og Fjordane og i Oppland også skyldes mangel på forståelse og samarbeid mellom skolene og fylkeskommunene. En sterkere kontroll med at skoleeier oppfyller de målsetningene som er gitt, er derfor nødvendig.

Skal man basere IT-satsingen ved skolene på idealisme, kan det fort gå som ved denne videregående skolen i Oppland:

«Det ble omtrent dødt på datasiden her, da undervisningsinspektøren sluttet. Man må ha en ildsjel for å komme noen vei.»

Da får likhetstanken dårlige kår.

Anbefalinger:

  • En planlagt strategi for kompetanseheving av lærerne.
  • Øremerkede overføringer fra staten for å få samtlige videregående skoler opp på et minimumsnivå.
  • Likelydende retningslinjer for systemansvar på landsbasis.
  • Sterkere kontroll med at skoleeier sammen med ledelsen ved de enkelte skolene oppfyller sentrale målsetninger.