Syndebukk og offer?

I kirkens historie har Judas Iskariot blitt fremstilt som den personifiserte djevel; den frafalne, pengegriske og forræderiske skurken.

Han er utstyrt med alle tenkelige negative attributter, i billedkunst, legender, i middelalderspill, i sanger, forbannelsesritualer og i andre folkelige overleveringer. Allerede som barn var han ond. Judas er blitt koblet til oedipusmyten, og skal ha tatt livet av sin far og avlet et nytt ondskapens barn med sin mor. Og fordi han tok livet av seg, kan ikke engang Jesus frelse ham fra helvetet. Som et motstykke til Jesus som sonet verdens synder på et kors, henger Judas i sin galge som selve synden.

Ifølge jødisk tradisjon skulle man på Den Store Forsoningsdagen ofre to bukker. Ypperstepresten kastet lodd om hvilken som skulle velges som syndoffer, og hvilken som skulle bære folkets synder ut i ørkenen til demonen Azazel for å tilintetgjøres. Hvert år gjennomførte man denne seremonien ved tempelet i Jerusalem. Var Judas offeret til Azazel - på vegne av alle de andre som svek?

Kirken gjorde Judas til syndebukk for alle avvikere og kjettere. I den første kristne tid var det mange ulike oppfatninger av Jesus. «Pluralismepolitiet» rykket tidlig ut med advarsler. Judas ble bygd ut til å bli prototypen på den frafalne; han representerte alle motkreftene til Jesus i påskedramaet: Antikrist. Judas var jøden som forrådte Guds utvalgte. Og judashatet ble jødehat og legitimerte at man brant synagoger og forfulgte jødene. Judas ble kirkens alibi.

Kildene spriker både når det gjelder Judas' motiv og hans skjebne. Svek han, eller «overgav» han Jesus bare på grunn av tretti mynter - som Judas etterpå kastet fra seg før han hengte seg? Eller var det fordi Judas var selot - medlem av den jødiske motstandsbevegelsen - og derfor skuffet over at Jesus ikke innfridde forventningene etter inntoget i Jerusalem? Jesus lot seg jo hylle som konge. Kanskje mistolket Judas situasjonen og trodde Jesus ikke våget å stå frem som den politiske frigjøreren, og derfor ville tvinge ham til en konfrontasjon i Getsemane? Nå kunne Jesus vise sin guddommelige makt - som Messias!

Og Judas' rolle i påskedramaet? Hva nytt kunne Judas fortelle de jødiske lederne? Alle visste hvem Jesus var, hvor han holdt påskemåltid og at han pleide å være i Getsemane. Det er tankevekkende at bare Judas ble igjen som svikeren. Peter svor på at han ikke hadde noe med denne Jesus fra Galilea å gjøre. Likevel ble han kirkeleder. Alle angret seg og beholdt posisjoner. Judas angret også - men ble tillagt det utilgivelige: å ta sitt eget liv. Han stolte ikke på Guds nåde, og derfor kan han for all tid fordømmes.

I ikonografien blir Judas avbildet med revnede innvoller i en galge. Det var et vanlig motiv i middelalderen. Da fikk man kombinert de to motstridende historiene; Judas som hengte seg (Matteus) og Judas som kastet seg utfor en klippe og revnet (Lukas). Begge utgaver er antakelig myter som ble spunnet rundt Judas i den første kristne tid. I gotiske kalkmalerier er Judaskysset i Getsemane et yndet tema. Som en følge av kysset, kan djevelen som vil hente Judas' sjel ikke dra den ut av munnen hans. Munnen er jo blitt velsignet med Jesu kyss! Djevelen må derfor trekke sjelen hans ut av brystet. I andre tradisjoner fes Judas sjelen ut. Motivet Judas i galgen er ofte innrammet av svikerne fra Det Gamle Testamentet - ikke minst Ahitofel som forrådte David og hengte seg. Judas henger mellom himmel og jord - i luften, der satan har sitt domene.

Urkirken tolket judashistorien ut fra Det Gamle Testamentet. Der fant de ikke bare forutsigelsen om Jesu død, men også profetier om Judas' skjebne, om sviket, om de tretti sølvpenger, at han døde på en fryktelig måte. Ved å lese tekstene «baklengs» på denne måten, ble kanskje grunnlaget lagt for en tolkning og fremstilling av gåten Judas. Ikke engang tilnavnet «Iskariot» vet vi sikkert hva betyr. Det kan bety «mannen fra Keriot» - landsbyen i Judea, og understreke at han er den eneste judeeren blant disiplene. Navnet kan også være avledet av sikarios - «dolkmannen», og vise til Judas som selot - en aktivist i den jødiske opprørsbevegelsen. Muligens er Iskariot et økenavn som kan bety «den falske». Noen har til og med hevdet at Judas Iskariot er en oppdiktet mytisk figur.

Men gjennom bl.a. Ireneus får vi bekreftet at det har eksistert et Judasevangelium. Et gnostisk skrift, omtalt som kjettersk, men som ikke er med blant tekstene som ble funnet ved Nag Hammadi i Egypt for drøye femti år siden.

Gnostikerne mente de hadde en åpenbaringserfaring med Den Guddommelige: en spesiell «gnosis», eller kunnskap. Gnostikerne var ikke interessert i dogmer og teologi, men i kunnskapen om det skjulte. Denne kunnskapen var den skapende åpenbaring. «Selvet innen selvet», eller det uskapte selvet, var den guddommelige gnist, selve lyset. Kunnskapen om seg selv og kunnskapen om Gud var en og samme ting. Gnostikerne var visjonære uten å låse seg fast i dogmer. For dem var Gud en forening av det maskuline og det feminine. De omtalte Gud som «vår mor og far» og så på Maria Magdalena som en spesiell åpenbaringskilde.

Noe som bl.a. «Maria Magdalenas evangelium» vitner om. Flere av de gnostiske evangeliene finnes nå i norsk oversettelse.

Det er tankevekkende at kvinnene i de gnostiske menigheter hadde den status, autoritet og frihet som de nå etter snart to tusen år prøver å oppnå. Men den etablerte kirke seiret i maktkampen og bestemte at alle skrifter som var «gnostiske» skulle tilintetgjøres. Noen av dem ble gravd ned og er funnet i dag. Men ikke «Evangeliet etter Judas Iskariot». Han som ble sett på som den første gnostiker; den eneste som forstod sannheten i Jesu person. Gjennom sin handling fremskyndet han skillet mellom det jordiske og det himmelske. Judas hadde en innsikt og hans mysterium ble feiret! Men hatet til kjetterne og det maktapparatet kirken rådde over, gjorde at både kvinnene og Judas ble fortiet. Av de skriftene som er gravd frem, aner vi imidlertid konturene av en alternativ kirke, av pluralisme og mangfold. «Kjetterne» er viktige informanter fra den første turbulente kristne tid, en dokumentasjon fra de tapte årene. Og en påminnelse: Kanskje er bare «kjetterne» og «avvikerne» det eneste nødvendige korrektiv til kirken - om den skal leve, uten av makt. Men vil «pluralismepolitiet» gi avkall på den?

Gåten Judas vil aldri bli løst. Kanskje er Judas en ny Job - en lidelsens mann, avvikeren og syndebukken som for all tid skal sone de andres svik?