Syndenes forlatelse

Det er fint å se spørsmål om skyld og forsoning behandles så nyansert som i «Nåde». Men kanskje ikke i to timer.

FILM: Maria (Birgit Minichmayr) er hardt presset. Hun har flyttet fra Kiel til Hammerfest med en bister ektemann hun mistenker for å være utro, og jobber doble skift på det lokale sykehuset der hun har ansvaret for de døende. På vei hjem fra jobb treffer hun noe med bilen. Hun ser ikke hva.

Dagen etter viser det seg at en ung jente er blitt påkjørt og drept. Maria melder ikke fra. Hun, det gode, oppofrende menneske, vil ikke bli kjent som den som lot et skadet menneske bli liggende og dø i veikanten. På en måte er det som om det eklatante normbruddet gjør henne friere og sterkere. Men så er det såklart ikke så enkelt heller.

Smyger seg inn
«Nåde» handler om livet som prosesser, om å klare å forholde seg til og forsone seg med det vanskelige og det opprivende, iblant ved å velge å gjøre det, iblant fordi tiden går og glatter ut skrukkene i tilværelsen. Den er på mange måter en klok og gjennomtenkt film. Den smyger de forskjellige personene inn i historien, finner talende trekk og væremåter hos dem og lager raske, fine personriss.

Men historien som fortelles, er ikke av typen som tåler å trekkes ut til over to timer. Hele scener og historietråder burde vært usentimentalt sakset ut. Det lokale koret synger og synger. Marias mann, Niels (Jürgen Vogel), filmens andre hovedperson, tilbringer mange scener med å stå og stirre taust utover snølandskapet, alternativt stirre taust over rattet på bilen, og forhandle med sine tallrike indre demoner. En av dem har å gjøre med forholdet til Linda, en kollega av Niels og en utakknemlig rolle for Ane Dahl Torp, som henvises til å si «fuck me» veldig mye på gebrokkent engelsk.

I Berlin
Vogel forblir litt for flat. Minichmayr, på sin side, når de nødvendige emosjonelle dybder som Maria. Iren Reppen, Stig Henrik Hoff og Maria Bock gjør fine, troverdige biroller.

 «Nåde», som deltok i hovedkonkurransen under årets filmfestival i Berlin, er i det hele tatt troverdig, også på sitt mest dramatiske. Den takler spørsmålene knyttet til skyld og tilgivelse med modenhet. Om den hadde kjappet seg, kunne den vært riktig god.