Syndere i sommersol

«GRÅDIG,

trassig og utro.» Slik beskriver Klaus Hagerup sin mor Inger, under vise - og poesifestivalen på Skåtøy i Kragerøskjærgården. En festival arrangert av frivillige øyværinger, med bistand fra øyas «store sønn» Alf Cranner. Og timingen er perfekt for programmets «røde tråd»: markeringen av Alf Prøysens nittiårsdag. Men etter de siste ukers skriverier om hans påstått mørke side, framstår hyllesten mer som en trassig protest mot bildet av «den nye Prøysen».

LOKALE POETER

refser grafsende biografer, Lars Klevstrand synger om blåklokkevikua, Alf Cranner om løvetannen og Finn Kalvik om vesle, vakre Anna. (Ikke direkte revolusjonært kanskje. Men så innbyr heller ikke idylliske Skåtøy, der halve Oslo vest slår seg til i juli, til de store omveltninger.)

LIKE GODT TIMET

er Klaus Hagerups en times beretning om moren. Et annet barndomsikon som vel også hadde sine mørke sider. I hvert fall ifølge sønnen som legger skjul på verken morens alkoholisme eller utroskap. For der Prøysens familie foretrekker taus diskresjon, velger den ustyrtelig morsomme Klaus det motsatte: En kjærlighetsfull og spastisk iscenesatt utlevering av foreldrenes evige krangler og morens patetisk ungpikeaktige flørt med hans venner.

FOR KLAUS HAGERUP

vet at våre barndomshelter ikke blir mindre om vi får vite at de både drakk og horet. Tvert om. Anne-Cath. Vestlys (så vidt jeg vet) edruelig-barnlige snusfornuft hadde ikke tapt på litt galskap. Heller ikke Thorbjørn Egners friksjonsløse kardemommebylov. Barnemoralismer som ligger milevidt unna Inger Hagerups absurde bakrusrim om myggen som våknet og ble til en elefant. Så langt ennå ikke fortolket av en Røsbak, eller - Gud bevare oss - en Sletten Kolloen.