Syndere i sommersol

Skjelettene ramler ut av skapene i Torun Lians nye roman.

TORUN LIAN: Prisbelønt forfatter og filmskaper med en egen evne til å se hva som rører seg i unge, usikre sinn. Foto: NTB Scanpix
TORUN LIAN: Prisbelønt forfatter og filmskaper med en egen evne til å se hva som rører seg i unge, usikre sinn. Foto: NTB ScanpixVis mer

En familie – mor, far og tre barn – i bilen på vei til sommerstedet ved sjøen. Forventninger om iskrem og solkrem, gin-tonics og sorgløse dager. Men slik er det ikke i Torun Lians univers. I den nye romanen «Knokkelsommer» koker et vondt brygg allerede før de impliserte er framme ved hytta. Brygget er det usagte, det halvt sagte, det spydige, det dobbeltbunnede. Her er det skjeletter i skapene, og det larmer når knoklene faller ut.

Jenter

Torun Lian har, i sine filmer og barne/ungdomsbøker, gjort seg ettertrykkelig bemerket med sitt blikk for det såre i menneskene hun utforsker. Hun har skapt skikkelser som har satt varige spor; jenter i den vanskelige fasen mellom barndom og ungdom, jenter som higer etter kjærlighet uten å helt vite hva den innebærer. Viltre Frida i «Frida med hjertet i hånden», ensomme Maria i «Bare skyer beveger stjernene» og naturkatastrofen Selma i «Ikke naken, ikke kledt». Alle disse jenteskikkelsene fra Torun Lians bøker har fått med seg den særegne blandingen av humor og melankoli over i filmformatet.

Erfaren

I «Knokkelsommer» presenteres vi for en ny slik jente med springende tanker og usikkerhet. Helene er litt eldre, kanskje 15, og allerede erfaren i kjærlighet, i alle fall den fysiske siden av saken. Hun sitter i bilen, motvillig på vei til sommerferie, og sliter med mobilen som er svart og taus. Ingen melding. Helene er kvalm, av bilkjøringen, av han som ikke svarer på meldingene hennes, av småbrødrene, av stemoren og av faren – særlig han: «… faren skal få svi, bare hun kommer seg igjen. Han skal få angre og ønske at han ikke hadde vært så ond.»

Drikke seg glemsk

For dette er ikke bare fortellingen om Helene og hennes passiv-aggressive utforsking av forelskelse og elskov. Det er ingen utpreget ungdomsroman Torun Lian her har skrevet. Synsvinkelen veksler mellom flere aktører. Helenes far, arkitekten Frank, bærer på en nagende lengsel etter en elskerinne han sju år tidligere brøt opp med, her i dette sommerparadiset som ikke lenger er noe paradis. Hans nye kone, den mye yngre Maria, prater i ett sett for døve ører. Irritasjonen mellom de to vibrerer i sommerlufta. Frank klarer så vidt å la være å herme etter den masende stemmen hennes, helst vil han drikke seg glemsk.

Den blå nabohytta, som Frank har tegnet, står tom og har gjort det i sju år etter at forholdet mellom Frank og elskerinnen Ingvil ble avslørt og alt gikk i oppløsning. Familieliv, vennskap, ekteskap, alt gikk under som i en katastrofe. Et par i en tredje hytte har holdt stand; det er et eldre barnløst ektepar, Franks tante Birgitte og onkel Einar. Han er tverr og deprimert, hun er mild, undrende og forsonende.

Bitterhet

I korte scener – nesten filmatisk – vender Torun Lian fokus fra det ene parforholdet til det andre. Det er som en utforsking av bitterhet i ulike stadier, av og til ispedd varme og sår lengsel. Strandliv, hagearbeid, duft av skogbunn og grillmiddager er tilsynelatende idylliske rammer rundt forhold som halter og knuffer.

Helene føler seg som en brikke i et puslespill som ikke passer lenger. Det er framfor alt i beskrivelsen av Helenes vaklende følelser at forfatteren Torun Lian briljerer. Helene griner ikke, selv om hun er på gråten hele tiden. Hun skriker heller ikke: «Hun samler armene i kryss og stamper og spenner alt det uskrekne ned i plenen.» Hun higer etter å være ekte, ærlig, men lærer de falske tingene bedre for hver dag. Jeg er et menneske, minner hun seg selv om, men vet at hvis hun hadde skrevet noe sånt på Insta eller FB, ville verden trodd at hun hadde tilta. Kjæresten Kalle svarer ikke på meldingene, ikke på telefonen heller.

Elskovsrede

Det er i møtet med Mikkel, gutten som har sommerjobb på bensinstasjonen der Helene kjøper Prince Mild, at hun spinner sin egen sommerfortelling. Hun juger og sier at hun er 17 mens hun rigger til en falsk historie og et ekte elskovsrede i den fraflyttede blå hytta, den som faren har et så traumatisk forhold til. På leting etter den gjemte nøkkelen ser hun et rådyrpar i skogen. Det er et tegn.

«Det er som om tankene ikke er mine, som om de er sine egne, de dukker ubedte opp … Er det jeg som tenker dem? Eller tenkes det i meg av noe annet, noe utenfor meg selv?» undrer Helene og gråter stille: «Det gjør så vondt alt sammen. Det er så deilig.»

Kronglete vei

Dramatikken drar seg til mot slutten av romanen. Jeg røper ikke for mye når jeg sier at det handler om å elske sine barn. Om å våge å vise dem det. Det er en kronglete vei dit, med knokler og snublesteiner, som Torun Lian igjen har vist oss. Og filmen ser vi mer enn gjerne.