En familie – mor, far og tre barn – i bilen på vei til sommerstedet ved sjøen. Forventninger om iskrem og solkrem, gin-tonics og sorgløse dager. Men slik er det ikke i Torun Lians univers. I den nye romanen «Knokkelsommer» koker et vondt brygg allerede før de impliserte er framme ved hytta. Brygget er det usagte, det halvt sagte, det spydige, det dobbeltbunnede. Her er det skjeletter i skapene, og det larmer når knoklene faller ut.

Jenter

Torun Lian har, i sine filmer og barne/ungdomsbøker, gjort seg ettertrykkelig bemerket med sitt blikk for det såre i menneskene hun utforsker. Hun har skapt skikkelser som har satt varige spor; jenter i den vanskelige fasen mellom barndom og ungdom, jenter som higer etter kjærlighet uten å helt vite hva den innebærer. Viltre Frida i «Frida med hjertet i hånden», ensomme Maria i «Bare skyer beveger stjernene» og naturkatastrofen Selma i «Ikke naken, ikke kledt». Alle disse jenteskikkelsene fra Torun Lians bøker har fått med seg den særegne blandingen av humor og melankoli over i filmformatet.

Erfaren

I «Knokkelsommer» presenteres vi for en ny slik jente med springende tanker og usikkerhet. Helene er litt eldre, kanskje 15, og allerede erfaren i kjærlighet, i alle fall den fysiske siden av saken. Hun sitter i bilen, motvillig på vei til sommerferie, og sliter med mobilen som er svart og taus. Ingen melding. Helene er kvalm, av bilkjøringen, av han som ikke svarer på meldingene hennes, av småbrødrene, av stemoren og av faren – særlig han: «… faren skal få svi, bare hun kommer seg igjen. Han skal få angre og ønske at han ikke hadde vært så ond.»