synderen

Green groover igjen.

CD: Det er nå over tretti år siden Al Green (han er blitt 57 år nå) for første gang toppet singellistene med klassikeren «Let's Stay Together».

Greens stilfulle og sensuelt eksentriske stemme har i ettertid velsignet en hel mengde med album, men det er kanskje særlig «Let's Stay Together» (1972), «I'm Still In Love With You» (også 1972) og «Call Me» (1973) som har smøget seg inn på klassikerlistene.

Og selv om Al Green på slutten av syttitallet valgte å vie seg til Gud, gospel og prestegjerningen i The Full Gospel Tabernacle Church i Memphis, har det etter hvert blitt klart at han slett ikke klarer å slutte å skape soulmusikk. Han fortsetter å gi ut album, og den forrige plata «Your Heart's In God's Hands» ble gitt ut i 1995.

Gudfryktig

Derimot er det er første gang siden 1985 at han samarbeider med produsenten Willie Mitchell. Mitchell, som faktisk var den som en gang i tida ga Al Green platekontrakt med legendariske Hi Records, produserte alle utgivelsene hans fra 1970 til 1976. I fellesskap skapte de den helt unike sammenslåingen av gudfryktig gospel, silkemyk sensualitet og rå soul som i ettertid har preget Al Greens uttrykk.

Det var også Willie Mitchell som på innspillingen av «Let's Stay Together» ifølge legenden insisterte: «Mykere, Al. Mykere».

På «I Can't Stop» har Green altså igjen lagt gospelen på hylla, tatt steget tilbake inn på soverommet, og gjenopptatt sine gamle soulsynder.

Plata består av tolv låter i god gammel Green-stil. Tittellåta «I Can't Stop» åpner albumet, og bevitner at Al Green fortsatt har stemmen og energien i orden. Og dessuten at Willie Mitchell fortsatt kan håndtere en blåserrekke. Derfor er det ikke overraskende at tredjesporet «Rainin' In My Heart» er en nydelig «fryse på ryggen»-ballade. Skulle nesten tro at begrepet «smektende» ble oppfunnet bare for å beskrive Al Greens låtskrivertalent.

Kontraster

Likevel er det ingen av låtene på albumet som virkelig når opp til høydepunktene i Greens karriere. Men det er rett og slett litt for mye å kreve.

Green har fortsatt soulsjelen og humoren i behold. Sistesporet «Too Many» har en blåserrekke i Muppet Show-modus, og i en lett henslengt stil diskuterer Al det å ha litt for mye av det gode. Som kongen av kontraster vet han nok hva han snakker om.