BEDØMMING: Er det noen likhetstrekk mellom en kritikers bokanmeldelse og en sensors karaktersetting?
 Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX
BEDØMMING: Er det noen likhetstrekk mellom en kritikers bokanmeldelse og en sensors karaktersetting? Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIXVis mer

Synes du anmeldernes terningkast virker slumsete? Ta en kikk på høgskolenes karaktersetting

Når sensorene stryker.

Kommentar

Kritikere scorer ikke særlig høyt på troverdighetsskalaen. Vi får jevnlig høre at vi er hevngjerrige synsere som har gjort oss en karriere på å slakte forfattere. Blant kritikere regnes vi tabloide terning-kastere som de mest lugubre.

I min naivitet har jeg forsvart kritikken ved å sammenlikne med sensureringen på høyskoler og universitet. Spesielt hjemmeeksamenene, som også er tekster som får en dom.

Det burde jeg ikke gjort. Så slumsete er tross alt ikke våre terningkast.

«Dere må ikke finne på å klage, spesielt ikke på en c. Da risikerer dere hva som helst», sa en av lærerne på sykepleiestudiet på HiOA, der jeg nå snart er ferdig med mitt andre år. Den modige og ærlige læreren viste til hårreisende eksempler på lotto-sensurering. Lakmustesten er klaging på karakter, der samme oppgave får to dommer.

En uheldig medstudent hadde ikke fått med seg advarselen. Hun klaget på sin C, som framsto både urimelig og ubegrunnet. Ny dom falt. Stryk.

Begrunnelsen var mildt sagt forvirrende. Det som var oppgavens styrke i den første sensureringen, var årsak til stryk i den siste. Studenten skrev et undrende brev til skolen. Hun fikk et ferdig formulert svar som viste til ikke mindre enn tre paragrafer i UH-loven, og fastslo med det at karakteren var endelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Loven ja. Den sier at studenter skal behandles likt. Ifølge Nokut er karaktersprik på to eller mer, tegn på det motsatte. Instituttleder innrømmer at de har «utfordringer», og jobber med et mulig framtidig digitalt system. På spørsmål om hun ikke blir bekymret når hennes egne lærere advarer mot lotto-sensur, viser hun til forskning som viser at dette også skjer andre steder.

Og hva så? Skal studentene av den grunn måtte godta lemfeldig sensur, og derfor ikke finne på å klage?

Instituttleder mener for øvrig at kvaliteten er sikret gjennom to sensorer, en ekstern og en intern. Mon det. En ærlig sensor forteller at vurderinger på samme oppgave kan variere fra B til stryk. Den svakeste gir seg, og her går det fort i svingene. Rundt tjue minutter til en halvtime er snittet en bruker på hver oppgave.

Så var det den utskjelte tabloide kritikken, da. Den foregir for det første ikke å være rettferdig, eller vise til lovverk. I motsetning til sensorbegrunnelsene, må vi argumentere ved å vise til konkrete eksempler i teksten.

Prosessen er helt er åpen. Det står leserne fritt å lese boka, og se om argumentene holder. Ofte vil samme bok være anmeldt i flere aviser. Forbausende ofte er kritikerne nokså samstemte. Når kritikken spriker, blir det debatt. Jeg har selv slaktet en bok som ble hyllet i en annen avis. Da fikk vi kritikere naturlig nok tyn.

Sensureringen derimot, gir et skinn av objektivitet og rettferdighet. Den fastslår en karakter gjennom ubegrunnede påstander, og viser til læringsutbyttebeskrivelser, forskning og paragrafer. Studentene har ikke en sjanse mot maktspråket, og får kun en sukkersøt oppfordring om å prøve igjen.

Tanken er muligens at jo flere kuponger du fyller ut, desto større sjanse har du for en gevinst.

Karakterer handler om studentenes framtid. Fra C til stryk på samme oppgave betyr ikke at studenten stryker. Det betyr at de siste sensorene stryker de første. Det får åpenbart ingen konsekvenser, verken for dem eller skolens lovpålagte krav om kvalitetssikret utdannelse.