Syng liv i ditt liv!

Utdrag fra boka: Enda en skogens sanger

Ja, Børli hadde for alvor kommet i gang med å skrive dikt, i perioder opptil to-tre om dagen. Og han hadde fått den første oppmuntring og støtte fra en virkelig autoritet. Det var da han henvendte seg til den gamle, legendariske redaktøren Waldemar Carlsen i Kongsvinger Arbeiderblad for om mulig å få dikt på trykk, at han fikk vite at det satt en virkelig dikter i redaksjonen. Etter litt nøling overvant han ærefrykten for den etablerte poeten:

Jeg savnet så veldig et menneske å snakke om diktene mine med. Jeg trengte visshet om at jeg hadde noe «qfara med». Da visste jeg ingen bedre hjelp enn Rolf Jacobsen, han som satt som redaktør på Kongsvinger da, og hadde utgitt to diktsamlinger. Omtaler og kritikker var oppsiktsvekkende - skulle jeg våge meg vestover skogen med diktene mine? Kunne jeg be en så stor dikter kikke i sjela til en fattig tømmerhogger fra Børen sjø? Jeg tok mot til meg. Jeg følte meg nokså liten da jeg bar diktene mine gjennom Speismarka den dagen. Fort gikk jeg, men jeg brukte seks timer før jeg var framme.

«Er dette en ny Martin Vestlien?» tenkte Jacobsen ved synet av den sjenerte skogingen som sto og dreide lua mellom hendene, for han hadde hjulpet skrivende skogsarbeidere før. Sjenansen og usikkerheten viser seg også i måten Børli omtaler møtet på i ettertid:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rolf Jacobsen tok fint og vennlig imot meg. Tålmodig leste han seg igjennom papirhaugen, det ene diktet mer elendig, fælt og usikkert enn det andre. Noen dikt la han til side. -Disse bruker vi i avisa, sa han stillferdig… Gleda steg i meg. Men det viktigste han ga meg var oppmuntringen - tilliten han viste, troen han ga meg på å fortsette.

Jo, Jacobsen fant «fast fjell», som han kalte det, i diktbunken. «Det er en dikter i deg, men du må finne din personlige stemme.» Han plukket ei bok ut av hyllene: « Les denne boka og kom igjen når den har fått synke i deg.». Det var Carl Sandburg: Dikter i urval, med svenske gjendiktninger av Elmer Diktonius, Arthur Lundkvist og Erik Blomberg, en samling Jacobsen satte stor pris på. En diktsamling av Paul la Cour ble også med i rypesekken til Børli.

Alt på hjemturen begynte han å lese i bøkene, og diktene av svensk-amerikanske Sandburg slo umiddelbart ned i ham: «Det var som en åpenbaring, jeg stavret meg langs stien, halvblind i en rus og kom hjem som et annet menneske enn før jeg gikk.» Det avgjørende ved denne opplevelsen var at han fikk et nytt og utvidet syn på hva lyrikk kan være:

Før hadde jeg som tømmerhogger og fattiggutt et sted langt inne i meg mer eller mindre bevisst skammet meg over min forunderlige dragning mot poesien. Jeg så på den som noe feminint, noe poesialbum-gulnet skjørt og fint, noe som hadde lite å gjøre med min egen hardhendte virkelighet. Men Sandburg hentet poesien ettertrykkelig ned fra pidestallen i min bevissthet og plasserte den der den rettelig hører heime: midt i rykende rå livet. Her snakket en på en og samme tid hard og forunderlig øm stemme rett ut av hverdagen for de små i samfunnet.

Når Sandburg kune lage poesi av «jernbanearbeidere og gatepiker, snuskete kaféer og mennesker på skyggesiden», kunne Børli skrive om sin egen «grovgjorte virkelighet», om plassfolk, tømmerhoggere og tater. Når Sandburg kunne uttrykke sin kjærlighet til slettene i Midt-Vesten slik han gjør i «Prærie», måtte Børli kunne slippe løs sin kjærlighet til skogen. Det avgjørende var ikke nødvendigvis hvor «fint» motivet var, men hvordan det ble behandlet, fant han ut.