Syngedamenes søte hevn

Selv om det var en kvinne som sang «Norges første rockelåt» i 1956, skulle det ta 40 år før norske kvinnelige artister tok full styring over sine egne karrierer. I dag er det jentene som er de mest nyskapende og spennende artistene på den norske musikkscenen. Kronikkforfatteren utgir i dag boka «Piker, vin og sang - 50 år med kvinner i norsk pop og rock».

DET HAR MED RETTE blitt slått fast at 2006 er jentenes år på den norske musikkarenaen. Det høye antallet spennende kvinnelige artister har satt deres mannlige kolleger fullstendig i skyggen. Bortsett fra at én avis så seg nødt til å rope opp om «jentekrig», fordi Elvira Nikolaisen og Marit Larsen ga ut plate på samme dag, har mediene gitt årets jentebølge en varm mottagelse. En nærmest oppsiktsvekkende positivitet, kan man påstå, dersom man tar en titt på hva musikkpressen og tabloidenes musikkseksjoner har skrevet om kvinner på den norske musikkscenen de tre siste tiåra. Gjentatte ganger har journalistene uttrykt bekymring over den store «jentemangelen» i norsk musikkliv og den labre kvaliteten på kvinnelige artister. «Hvor er jentene?» lyder standardoverskriften. Aller verst var det på 80-tallet. Da ble de fleste kvinnelige soloartistene avskrevet som uinteressante syngedamer, og journalistene etterlyste mer dybde og originalitet. «Hvorfor klarer ingen å ta opp arven efter Inger Lise Rypdal og \'Romeo og Julie\'?» spurte Aftenposten (23.01.1985). «Jentene er for sarte, de er ikke tidsriktige og har for lite showtalent. Foreløpig har jeg ikke kommet over en eneste kvinnelig popsanger jeg mener er bra nok til at hun fortjener platekontrakt», uttalte Gunnar Hordvik i Plateselskapet A/S i samme artikkel, mens Audun Tylden mente jentene manglet personlighet og var for farget av omgivelsene: «Det jeg er på jakt etter, er jenter med ben i nesa og som tenker selv. Norge har bare én kvinnelig popartist av verdensformat, nemlig Wenche Myhre.» Ketil Bjørnstad fulgte opp: «I den norske syngedametradisjonen kan vi efterhvert se tilbake på et anselig antall bedrøvelige utgivelser. Påkostede coverversjoner av døende hits har fått fart på budsjettene og gjort det lett for plateselskapene å si nei takk til neste forsøk.» (Aftenposten, 1.04. 1989).

DET MANGE GLEMTE midt oppi alle de negative syngedame-skriveriene, var at vi faktisk hadde en rekke interessante kvinnelige artister på 80-tallet, blant andre Marit Mathiesen, Turid Pedersen, Anne Grete Preus, Jannicke, Gudny Aspaas, Susanne Fuhr, Kari Bremnes, Kine Hellebust, Program 81, Secret Mission, Ung Pike Forsvunnet, The Tunicates og Garden Of Delight. På 90-tallet snudde holdningene og da lød standardoverskriften «rock er en jenteting.» Jevnlig oppsøkte mediene AKKS sine rockekurs, og de samme musikerne ble intervjuet gang på gang. Etter en lengre periode med fokus på «kjønn og rock», skjedde det som måtte skje: Både norsk og internasjonal musikkpresse gikk lei av temaet - og det samme gjaldt mange artister. Da musikkmagasinet Q i 1994 portretterte Björk, PJ Harvey og Tori Amos i en felles artikkel, kommenterte sistnevnte grettent: «We have tits, we have holes. That\'s what we have in common.» Det er svært forståelig at mange artister er møkklei av å alltid måtte reflektere over sin rolle som kvinne, hver bidige gang de blir intervjuet. De står ikke like fritt som menn i forhold til det å bygge opp et image og forestillinger rundt seg selv, når det forventes at de skal «kjempe for saken» og jevnlig ta offentlig stilling til om de anser seg som feminister eller ikke. Jeg tror dessverre man fortsatt vil oppleve dette i lang tid framover. Så lenge bransjen er fullstendig dominert av menn, og kvinnelige rockere er unntaket fra regelen, vil kjønn være et tema.

MEN TIL TROSS for pressens mange bekymringsmeldinger på vegne av norske kvinnelige artister, har de aldri ligget tilbake for gutta når det gjelder platesalg. Både Trine Rein, Aqua-Lene, Lene Marlin, Anita Hegerland, Sissel Kyrkjebø og M2M er blant dem som kan se tilbake på salg i millionklassen. Så selv om det gis ut usedvanlig mange plater med kvinnelige artister i år, blir det feil når dette framstilles som en nyhet - allerede på 90-tallet markerte de kvinnelige soloartistene seg langt sterkere enn de mannlige i Norge. Da gjorde gutta suksess i band som The September When, Raga Rockers, CC Cowboys, DumDum Boys, deLillos etc., mens de mannlige soloartistene var langt mindre framtredende. På kvinnesiden dukket det opp personligheter som Anja Garbarek, Bertine Zetlitz, Unni Wilhelmsen, Claudia Scott, Lynni Treekrem, Frost og Deepika. Samtidig fikk Kari Bremnes, Mari Boine og Anne Grete Preus sine kommersielle gjennombrudd. Det var definitivt slutt på den tida da kvinnene i rocken ble sett på som stereotype syngedamer - de nye artistene var selvstendige, hadde særpreg og pågangsmot, og med dem ble rocken mer mangesidig.

DET SOM DERIMOT ER NYTT og interessant med dagens musikalske jentesprang, er at de nye artistene skriver all musikken selv, ofte er de medprodusenter og spiller flere av instrumentene. Til sammenligning kan vi merke oss at mange av de mannlige artistene som har slått gjennom i det siste har gjort det med coverlåter: Kurt Nilsen («She,s So High»), Sofian («Isn,t She Lovely») og Alejandro Fuentes («Sail Away»). Tradisjonelt sett har kvinnelige vokalister pådratt seg stempler som «syngedame» eller «popbimbo» (som denne avis kalte Trine Rein på 90-tallet), mens ingen har tatt i bruk begrepet «syngemann» om tilsvarende mannlige artister. Det at kvinner har hatt dårligere rammevilkår i bransjen kan ha bidratt til at dagens jenter ønsker å styre sin egen karriere på detaljnivå. Mange velger å gi ut musikken på eget selskap, og artistene blir stadig mer profesjonelle når det gjelder de økonomiske og administrative sidene av musikkbransjen.

NORSKE KVINNELIGE artister er mer respekterte og populære enn noensinne. De har sprengt seg ut av de rammene som tidligere bestemte hvordan jenter skulle få lov til å framstå, og det virker som om medier og publikum ønsker mangfoldet velkomment - enten de rapper som Samsaya, har en aggressiv attitude som Mariann Thomassen, spiller pent på kassegitaren som Lene Marlin eller stiller i hotpants som Lise Karlsnes. På 80-tallet opplevde flere kvinnelige artister de reneste svertekampanjer i musikkpressen, fordi de viste hud på platecoveret eller spilte på sex i musikkvideoen. I dag kan Annie vifte med rumpa i kameraet og synge om «chewing gum», uten at man trekker hennes talent i tvil av den grunn. Det er 50 år siden jazzsangerinnen Mary Andersson sang låta «Rock, rock, rock», som går for å være landets første rockeinnspilling, og jeg ønsker både mannlige og kvinnelige rockere til lykke med jubileet!