Syngende vakkert

Jon Fosse skaper et nettverk av tråder det er en nytelse å nøste opp i.

FORANDRINGEN: Åpningen er for flat til å gripe tak i leseren, dette forandrer seg veldig. Foto: Jørn H. Moen
FORANDRINGEN: Åpningen er for flat til å gripe tak i leseren, dette forandrer seg veldig. Foto: Jørn H. Moen Vis mer
Publisert

Denne uka ga Jon Fosse ut andre bind i sin romansyklus Septologien. I likhet med første bind, utvikler også «Eg er ein annan» seg til å bli en stor leseopplevelse. Men det tar tid, ja lang tid før han får satt sitt preg på den oppveksthistorien han forteller i boka.

Fosse er kjent for sin gjentakende fortellerstil som ofte skaper en fortettet og ladet atmosfære. I «Eg er ein annan» framstår han som en helt tradisjonell forteller. Riktignok finnes det gjentakelser av enkelte scener, bønner og motiver. Men først og sist skildrer den hovedpersonens oppvekst fra han bor hos foreldrene til han flytter på hybel for å gå på gymnaset og for alvor skjønner at han skal bli kunstmaler.

Den gjenkjennelige historien utspiller seg i et mytisk, men realistisk skildret landskap langs Sognefjorden med småsteder som Aga og storbyen Bjørgvin. Og den blir fortalt av den gråhårede og tørrlagte Asle som bor i et hus på Dylgja, ikke langt fra sin nabo og venn Åsleik. I løpet av boka gjør han ikke annet enn å kjøre fram og tilbake mellom hjemstedet og Bjørgvin. Som i Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot» blir mye av historien fortalt mens Asle venter – i en bil som snør ned utenfor Beyers Galleri.

Nobelprisen?

Jeg må inn rømme at jeg i større grad enn under lesingen av første bind, lurte på om Fosse hadde tatt seg vann over hodet denne gangen. Tittelen «Eg er ein annan» er en norsk vri på Arthur Rimbauds uoversettelige formulering «Je est un autre», men som er blitt noe av en klisjé. Fosse er en forfatter som særlig har gjort seg bemerket med sine korte og fortettede fortellinger. Hvorfor har han kastet seg på bølgen av tykke serieromaner? I håp om å få Nobelprisen?

Foto: Jørn H. Moen
Foto: Jørn H. Moen Vis mer

Grunnen til at innvendingene hopet seg opp, er ikke at handlingen er kjedelig. I åpningen møter vi den unge Asle etter at han har kommet seg ut av bilen til den slibrige Skallen. Fra første bind vet vi at han har klådd på Asle og onanert i bilen. Han har også kjøpt Asles fortrolighet for tre kroner. Men overgrepstematikken utvikler ikke Fosse til noe mer enn at moren mistenker ham for å ha stjålet pengene, og Asle kommer opp med en historie om at han har funnet dem utenfor Samvirkelaget. Åpningen er for flat til å gjøre inntrykk og virkelig gripe tak i leseren.

Fester grepet

Det tar tid før Fosse får et grep om stoffet. Det skjer i skildringen av Asles første kunstutstilling på et ungdomshus og møte med Beyer. I likhet med de korte samtalene med faren, møtene med vennen Sigve og kjæresten Ales, gjør skildringen av den unge, usikre, men også selvbevisste Asle inntrykk. Han får liv og personlighet når Fosse senker tempo og bryter med den streite realismen han tidvis legger seg tett opp til. Da maner han fram de famlende tilnærmingene mellom de stort sett fåmælte menneskene. Den tause farens omsorg, vennskap med den trøblete kameraten og kimen til Asles forelskelse og kjærlighet til Ales. Med det resultat at teksten begynner å synge – vakkert og gripende.

Fosse trenger nok realismen for å bygge opp det reisverket romanen utvikler seg til å bli. Særlig når han skriver fram dobbeltgjengermotivet i tittelen. Først forsiktig, så dristig på grensen til det surrealistiske. Da begynner ikke bare de ulike personene å speile hverandre på fascinerende vis. Men det oppstår ett nettverk av tråder og forbindelser det er en nytelse å nøste opp. De gir en fornemmelsen av at Fosse forsøker å oppheve avstanden mellom fortid og nåtid, liv og død. I en slags religiøs og kunstnerisk ekstase.

Det skaper forventninger til tredje og siste bind.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer