SVARTKLEDD: Banks hadde nok kledd en klubbscene bedre enn amfiet klokka fire om ettermiddagen.         Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
SVARTKLEDD: Banks hadde nok kledd en klubbscene bedre enn amfiet klokka fire om ettermiddagen. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Synger hun? Eller er det på tape?

Banks ser ut som Demi Moore og synger som Erykah Badu.

KONSERT (HOVEFESTIVALEN):

 Åh Jillian Banks!

Hun ser ut som en ung og vakker vampyrutgave av Demi Moore, beveger seg som en catwalkmodell og synger som en kjølig klubbversjon av Erykah Badu!

Eventuelt en femme fatale-versjon av How to dress well.

Det vil si, slik synger hun i hvert fall på plate.

For på amfiscenen på Hovefestivalen er det av og til litt vanskelig å avgjøre:

Synger hun?

Eller er det på tape?

Banks minimalistiske og superfascinerende singer-songwriter-r&b består gjerne av lag på lag med vokalsounds.

Og med hjelp fra kun en trommis og en gitarist på scenen, er det åpenbart at hun trenger litt backup.

Men er det ikke litt mye?

For det er så stor forskjell på låtene.

Noen synges med stålkontroll, som den hjerteskjærende sårbare «Bedroom Wall».

Andre, som «Fall Over», der hun er alene med keybordet, ender opp surere enn festivalsvette.

Og da hjelper det ikke at man tenker at musikken hennes hadde passet bedre på en klubbscene, midt på natta.

Med flagrende gevanter og mørkminimalistisk soul.

Det er rett og slett ikke bra nok.