TEATRALSK POSØR: George Clarke makter ikke helt å innfir de enorme forventningene Deafheaven har skubbet foran seg. Foto: Jørgen Kvalsvik / Dagbladet
TEATRALSK POSØR: George Clarke makter ikke helt å innfir de enorme forventningene Deafheaven har skubbet foran seg. Foto: Jørgen Kvalsvik / DagbladetVis mer

Synger som en middels norsk black metal-vokalist

Men hypede Deafheavens Øya-besøk er ikke uten lyspunkter.

KONSERT: «Sunbather» var en av fjorårets mest bejublede utgivelser på det alternative markedetet. Både søkende metal-folk, higen på noe nytt, så vel som indie-hoder med sans for det ekstreme, har trykket California-bandet Deafheaven til sitt bankende bryst.

Bandets sømløse fusjon av suggererende postrock, pistrete black metal og indirockens gitarvegger, har favnet vidt og bredt det siste året. Forventningene var med andre ord peilet inn mot magi.

Gruppen som frontes av vokalist George Clarke og gitarist Kerry McCoy gyver løs på det velfylte Sirkus-teltet med «Dream House» fra «Sunbather» og det låter ganske massivt fra første spadetak. Kanskje litt for massivt, skal det vise seg etter hvert som konserten skrider frem.

Mange av nyansene som er med på å skape den sitrende spenning/forløsning-dynamikken på plate forsvinner litt i alt øset. De lykkes med å skape suggesjon, men solyset som skal skape kontraster, slipper sjeldent til.

Clarke er også en aldri så liten skuffelse i levende live. Han synger som en middels norsk black metal-vokalist med få triks for hånd innimellom alle spyttklysene han sender frem mot scenekanten. Og den affekterte «sjaman»-poseringen hans parkerer til og med teatralske storheter som Alex Møklebust fra Seigmen.

Men alt er ikke tapt. Bandet gjør en god jobb i skape store og dramatiske lydvegger. Å lene seg tungt på monotone og minimalistiske riff som trekker ut, er et grep Burzum har brukt med stor hell i black metal-sammenheng tidligere. En åpenbar inspirasjon i Deafheaven-kanonen.

Det blir ingen magisk ettermiddag i Sirkus-teltet. Låtene er der, men Deafheaven makter ikke å gi dem den ekstra dimensjonen som kreves for at konserten virkelig skal sette seg. Forhåpentligvis er det fremdeles tid til å ta grep, dagens gjeng har tross alt bare fungert som et liveband i vel et år.