ER PÅ ARENDALSUKA: Jonas Gahr Støre (Ap) og Erna Solberg (H) møttes til partilederdebatt under Arendalsuka 2016. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
ER PÅ ARENDALSUKA: Jonas Gahr Støre (Ap) og Erna Solberg (H) møttes til partilederdebatt under Arendalsuka 2016. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Synlig påvirkning

Arendalsuka er lobbyismens hjemmebane.

Meninger

I august hvert år samles hundrevis av organisasjoner, politikere og pressefolk seg noen timers reisevei utenfor hovedstaden for offentlig debatt og uformelt påvirkningsarbeid. På debattscenen fremføres talepunktene, på puben knyttes kontaktene. Arendalsuka er bare seks år gammel, men har rukket å bli en institusjon i norsk politikk - både for den offentlige samtalen, men kanskje først og fremst for den synlige lobbyismen.

I år anslås det at det vil komme om lag 70 000 besøkende til Arendalsuka. Over 700 arrangører disker opp med 200 stands og 751 arrangementer. Det mangler ikke på profesjonelle aktører, verken fra PR-byråer, næringsliv, organisasjonsliv eller frivillig sektor. Flere av dem har leid restauranter og utesteder som base for påvirkningen for hele uken, andre båter og villaer.

De hardbarka lobbyistene er imidlertid ikke i flertall i Arendal. Vanlige publikummere trekker mot gode og interessante arrangementer fra hele den politiske skalaen, om en rekke ulike temaer.

Men det er ikke mengden vanlige folk (hvis politikere, journalister og organisasjonsfolk kan ekskluderes fra en slik kategori) som gjør at Klassekampen i gå kalte Arendalsuka «lobbyistenes dansegulv». I følge en undersøkelse utført av Ketil Raknes ved Senter for studier av politisk kommunikasjon (Polkom) ved Universitetet i Oslo er det pleie og etablering av politiske kontakter som påvirkningsagenter og organisasjonsliv kommer for. Et stort lokalt og sivilt oppmøte endrer ikke på det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spørsmålet er om det spiller noen rolle. Arendalsuka er en politisk festival med stor nytte for organisasjonsliv og partier. Og ikke minst for pressen. Som samlingsarena er den unik i Norge. Samlingen er en pen bukett av aktører som nesten alle har til felles at de arbeider grundig, seriøst, og legitimt for en interesse eller særinteresse, som kommer store grupper av befolkningen til gode.

Slik sett er det ikke galt å kalle Arendalsuka for en lobbyistfest, hvis mål er å få politikerne til å gjøre som særinteressene vil. Men det gjør ikke noe. Lobbyismen vi får servert i Arendalsuka er noe annet en den typen Dagbladet avslørte fiskerinæringen i å bedrive tidligere i sommer; med hemmelige eposter til private epostadresser ment for statsråd Per Sandberg.

Areandalsuka er en påminnelse om hvor omfattende lobbyarbeidet i Norge er. Først og fremst i sin seriøsitet, men også i omfang. Vi er tjent med denne årlige påminnelsen: Det er mektige, penge- og mannskapssterke aktører som bedriver politikk i Norge. Det er godt å få det frem i dagen.

Ukas omfang understreker bare behovet for et nasjonalt lobbyregister, som alle partier bortsett fra Venstre er imot. Påvirkningen er synlig, god og viktig i Arendal, men det er ikke bare her den bør sees.