Synnøves nedtur

Programleder Synnøve Svabøs kraftige fall på TV-målingene er kanskje ikke noe vi skal bry oss så mye om. Hennes program kan stå som et eksempel på likegyldighetene som får mer og mer plass på TV-skjermen.

«TV2000» var et av disse programmene som kan få meg til å føle meg usigelig dum, gammel og utdatert. I slike tilfeller har jeg lært meg å bruke av-knappen. Det gjorde jeg ofte under hennes programmer.

  • Jeg så imidlertid nok til å kunne gi følgende iakttakelse til beskrivelsen av programmets ettermæle: Det var himmelvid avstand mellom forventninger og resultat, noe fallet i antall seere i seg selv bekrefter. Det skyldes neppe bare pressens forhåndsskriverier, snarere konseptet og lanseringen. Synnøve Svabø hadde markert seg som en frekk og intelligent programmaker, det var brodd i henne, så mye at hun føk til topps på alle barometre. Dermed kunne det lages produkt av henne. Hun var til salgs. TV2 kjøpte. Hva slags produkt de kjøpte vet jeg ikke, bare at det var et annet enn det som hadde ført til suksess. Denne delen av kritikken retter seg altså mot en markedstenkning der en i forventningen om gevinst glemmer at genuin idé- og skaperglede er en menneskelig egenskap, ikke en side ved et produkt. Synnøve Svabø uttalte seg jo også mer og mer kritisk om produktet, og derfor rammer ikke dette bare henne, men vel så mye idémakere, rådgivere og TV2-ledelse.
  • Synnøve Svabøs talent og dyktighet er selvsagt ikke blitt mindre - for all del! - men hun gled rett i fella, for å si det sånn. Og det syntes på skjermen. Hun ble en programleder midt i en identitetskrise, noe som kom tydeligst fram i intervjusituasjonene der hun ofte framsto som den programlederen hennes konkurrent Otto Jespersen parodierer, nemlig den som bringer sine intervju-objekter i grenseløs forlegenhet. Hos Jespersen er det rein satire og vi ler, hos Svabø visste vi ikke helt, og ble sammen med intervjuobjektene usikre. Bo Kasper fra orkesteret med samme navn utbrøt forfjamset i et intervju med Svabø: «Hvorfor er jeg her egentlig!» Jeg satt i stolen og nikket til Bo: Der tok du sannelig ordene ut av munnen min!
  • Og akkurat dette punktet, det å kunne vise intervjuobjektene respekt, la dem få snakke, sette seg selv litt mer i bakgrunnen, tror jeg er noe av hemmeligheten bak Tande P.s suksess, selv om han har bedre konsept, mindre konkurranse og større apparat rundt seg.

Vi har i alle fall lært dette: Det holder ikke bare å være kjent og å invitere kjente. Heldigvis.