Syntetisk sukker

Kvalmende billig forsøk på en romantisk komedie.

FILM: Man forventer ikke akkurat genialitet fra en romantiske komedie. Man ser dem for å stappe i seg et kilo popcorn, le litt, gråte en smule, men mest av alt for å slippe å bruke skallen. Og det er helt greit. Sukkersøte hjernetømmere kan fungere godt. «Love Actually» er et velfundert, severdige eksempel på nettopp det. «The Nanny Diaries» er det ikke.

Det gikk kort tid før mine halvslappe, post julebordsessongceller begynte å kjede seg. Irritere seg. Vrenge seg.

«The Nanny Diaries» er en romantisk komedie uten romantikk. En komedie uten komikk.

Scarlett Johansson er den bachelorutdannede sosialantropologen som tar seg jobb som barnepike Upper East Side, New York. Et sted der hattene er fjonge, mødrene selvopptatte og fedrene notorisk utro. Og i etasjen over bor det en kjekkas. Bla, bla, bla.

Hvorfor i alle dager har Scarlett Johansson takket ja til denne filmen? En type film man forbinder med Lindsay Lohan eller Olsen-tvillingene. En slags blanding av «Sex in the City» og «Bridget Jones’s Diary», men uten snev av den snert, innsikt og satire man finner i nevnte titler.

Er det ikke er mulig for en kvinnelig skuespiller i Hollywood å gå igjennom karrieren uten å medvirke i iallfall en hjernedød sjangerfilm? Jeg vet ikke. Hun kler ikke rollen, og jeg liker plutselig «Lost in Translation» litt mindre. Møkkafilm.