INTENSITET: Mathias Eick brukte kraftige virkemidler i sitt bestillingsverk og intensiteten på scenen var til tider høy da «Voss» ble spilt for første gang på Voss i går. Bassist Audun Erlien til høyre. Foto: Terje Mosnes
INTENSITET: Mathias Eick brukte kraftige virkemidler i sitt bestillingsverk og intensiteten på scenen var til tider høy da «Voss» ble spilt for første gang på Voss i går. Bassist Audun Erlien til høyre. Foto: Terje MosnesVis mer

Synthenes tillatelse

Mathias Eicks «Voss» uroppført med fynd og klem på Vossa Jazz.

KONSERT VOSS (Dagbladet): «Årets Tingingsverk» er en godt vedlikeholdt tradisjon på Vossa Jazz, og i går kveld føyde Mathias Eicks «Voss» seg inn i folden.

Eller snarere: Det ble blåst, hamret, vevd og sprøytet inn av Eick selv på trompet, Morten Qvenild på synther, Andreas Ulvo på piano og tangenter, Even Helte Hermansen på gitar, Audun Erlien på bass og Torstein Lofthus og Gard Nilssen på trommer.

Som seg hør og bør for fullt hus og betydelig jubel.

Elektronisk
Når min jubel er reservert, skyldes det ikke så visst ikke begynnelsen av verket, lyriske trompetfraser over en skurrende, knurrende, skrapende og flerrende underverden av elektronisk hardcore, energisk og forventningsskapende nok til å lede tanken hen på Miles Davis anno «Live at Fillmore East» og «Bitches Brew».

Men i stedet for å fortsette ferden ut i det rå og røffe, valgte Eick å styre det hele inn mot mer og mindre streite melodier, vakkert formidlet på trompet, bevares, men etter hvert med i overkant mye forutsigbarhet i messingtonens synthvegg-og-backbeat-omgivelser.

Med all respekt for låtskriveren Mathias Eick, våger jeg å påstå at både hans siste album og dette bestillingsverket antyder at han, iallfall foreløpig, med bare få unntak overgås av trompeteren og multiinstrumentalisten Mathias Eick. Han er til gjengjeld super i både tonekvalitet og henvendelsesform. Men melodiene som til sammen utgjør «Voss» viste seg bare unntaksvis som mer enn ordinære, og bortsett fra noen ekstatiske synthrier fra Qvenild foregikk for mye for oppskriftsmessig til å frambringe noen form for «Wow!!!»-følelse.

Akustisk
Slik ble det et verk på jevne, antakelig til større glede for progrock- og elektronikafans enn for meg, hvilket er helt i orden. Selv gleder jeg meg til å en eller annen gang få høre Mathias Eick i en akustisk kvartett eller kvintett igjen, der dynamikken og øyeblikkskomponeringen kan leve uten å få backbeatet på tygga og synthveggen i panna nesten hele tida.