Foto: Sony Music
Foto: Sony MusicVis mer

Anmeldelse: Depeche Mode - «Spirit»

Synthpop-pionerene er forbanna

Depeche Mode svinger slegga.

ALBUM: Det første som slår en i møte med «Spirit», Depeche Modes første plate siden 2013s «Delta Machine», er at det låter veldig Depeche Mode. Nesten klassisk. Mørkt, introvert, med et ladet stemningsleie. Som en boble kan sprekke når som helst. Den neste erfaringen man gjør seg er at det, tross alle ovenfor nevnte faktorer, skorter på de store låtene.

Det trenger ikke leses som at «Spirit» er overfladisk og verdiløs. Mer om det om litt.

David Gahan & co har hatt en karriere som har vært preget av høye topper og noen ganske mørke daler. Depeche Mode har vært pionerer i sitt felt, og har samtidig måttet kjempe mot tidsånden og turbulente arbeidskår i andre enden av skalaen. Mye takket være Gahans, på sitt verste, lite kompatible livsførsel.

Institusjon

Relevansproblematikken er på mange måter et avsluttet kapittel. Depeche Mode har for lengst inntatt institusjonsstatus, noe som på sett og vis utstyrer dem med et eget sett spilleregler. Det handler mest om å være seg selv nok og samtidig by tilstrekkelig på seg selv til at det kjennes ektefølt og genuint.

Med det i mente treffer «Spirit» til overmål ganske godt. Du tror på Gahan når han innbitt konstaterer at verden går bakover. Og at vi i jaget etter det perfekte blir stadig mer avstumpede og likegyldige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kan jo være en utfordring å servere den slags problemstillinger med troverdighet når du når som helst kan ta deg et svalestup ut i pengebingen - og den blir neppe mindre etter påfølgende albumsyklus og turné. Men indignasjonen føles ikke plagsomt påtatt.

God start

Det hamres på basstonene på pianoet, synthene knatrer taktfast i hver sitt øre, mens de klassiske vrenggitarstikkene får audiens i små tilmålte doser når dramaet for alvor skal understrekes. «Where’s the revolution / Come on people, you’re letting me down», kauker David Gahan. «The train is coming, get on board». Så enkelt som det er sagt. Å male med bred pensel, funker det også - i alle fall når man står på en stadion og skal ha 50.000 fans med på notene.

Første halvdel holder forholdsvis høyt nivå. Dunkle «Going Backwards», den selvransakende asfaltballaden, «The Worst Crime» og synthpopminimalisten «You Move», er alle låter som hadde tålt å være med på Depeche Modes-karrierekanoner. Så sklir det gradvis over i mer form enn innhold. Det kommer noen dupp i midten som kjennes seige og tomme.

Fine rammer

«Violator» har ofte blitt nevnt som et referansepunkt i forkant av denne utgivelsen. Det er ingen låter her som kan måle muskler med de største øyeblikkene på den platen, men uttrykksmessig er det ikke så tullete å peke i den retning - den har både den bluesa gitaren og den industrille tilnærmingen inntakt, selv om «Spirit» neppe blir tillagt mye vekt når krøniker skal skrives og karrieren oppsummeres.