Trond Helleland Foto: Høyre
Trond Helleland Foto: HøyreVis mer

Syria er i vårt nærområde

Når mennesker på flukt krysser grensen inn til Norge i store antall, vise det at Syria er i vårt nærområde. Hjelpen vi skal gi må derfor være en økt innsats både ute og hjemme.

Meninger

Det er ikke lenge siden Syria var et land mennesker flyktet til. Landet hadde store palestinske flyktningleire, og mottok også et stort antall mennesker som var på flukt fra krig og terror i nabolandet Irak. Et land som Syria var den gang — forholdsvis godt utviklet og i ferd med å nå FNs tusenårsmål — var en trygg havn for mange mennesker i nød.

For å få bedre innsikt i hvordan flyktningsituasjoner kan håndteres besøkte vi som satt i kommunalkomiteen på Stortinget derfor Damaskus den 2. mars i 2011.   Selv om Syria ikke har vært vært et fritt samfunn etter norske standarder, har landet likevel vært en relativt fredelig øy i en ustabil region. Og selv om stemningen var mer spent enn vanlig etter den arabiske våren, virket det tilsynelatende som om Assad hadde kontroll da vi var der. Fjorten dager at vi reiste, startet opprøret, som ledet opp til borgerkrigen.  

Dette snudde alt på hodet. Fra å være et rimelig godt land, ble Syria kastet ut i en av de verste borgerkrigene vi har vært vitne til på mange år. I dag er ikke lenger Syria et land mennesker i nød flykter til, men et land mennesker flykter fra. Og de gjør det i hopetall.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag er halvparten av Syrias befolkning på flukt. Nesten åtte millioner mennesker er flyktninger i eget land. Fire millioner mennesker har flyktet ut av landet. Nabolandene har tatt i mot hundretusenvis av syriske flyktninger. Men nå, som krigen er inne i sitt femte år og når håpløshet har blitt normaltilstand inne i Syria, reiser mange videre. De reiser videre til Europa, og også til Norge.

Hvorfor? Fordi Europa er Syrias nærområde. Fordi vår region kan tilfredsstille det ene kravet de har igjen til sin egen tilværelse: Fred. Fred og mulighet til en ny start på livet.  

Når vi fra Høyres side har vektlagt at den viktigste hjelpen skjer i de umiddelbare nærområdene, er det fordi det er her det er flest mennesker på flukt. Det er også her vi kan hjelpe flest mulig av dem som ønsker et liv med helt grunnleggende trygghet for seg og sine. Derfor var den største enkeltsatsningen i Syria-avtalen et bredt Stortingsflertall stilte seg bak, nettopp å prioritere økt hjelp i Syria og nærområdene.  

Samtidig ser vi at dette ikke er nok. Hjelpen som blant annet FNs Høykommissær for flyktninger har etterlyst til Syria og i flyktningleirene i nabolandene, har ikke kommet. Norge er alt blant de landene som gir mest, både reelt og målt opp mot folketall, men når vi måler det internasjonale samfunnets samlede bidrag opp mot den økonomiske hjelp Høykommissæren har etterlyst, er det kun 43 prosent som har kommet.   Det er en helt prekær situasjon når matutlevering til mer enn 360 000 syriske flyktninger i Jordan og Libanon stopper opp, fordi det ikke finnes finansiering. Og når så mange som 700 000 flyktningbarn i Syria naboland står uten skolegang — og de skolene som tar i mot syriske barn er overfylte, underbemannede og underfinansierte, så sitter menneskene som bor der kun igjen med håpløsheten. Innsatsen i Syria og nabolandene må forsterkes kraftig. Det er derfor regjeringen har tatt initiativet til en internasjonal giverlandskonferanse, som vil bli arrangert over nyttår, slik at vi sikrer hjelp til dem som i dag ikke får noen.  

Vårt ansvar stopper ikke ved Norges grenser. Krigen i Syria er også vår krig. Vi ser det hver dag, når stadig nye mennesker på flukt søker trygghet og asyl i Norge. De rømmer ikke bare fra krigen, men også fra en situasjon hvor hjelpen er for liten og når for få. Selv om vår viktigste hjelp fremdeles skal skje i Syria og i nabolandene, kan vi ikke late som om de menneskene som tar seg til Norge, ikke har rømt fra krig og håpløshet. Vårt ansvar for å hjelpe mennesker på flukt, stopper ikke ved Norges grenser.  

Men vi kan heller ikke underkjenne at situasjonen er alvorlig også for Norge. Samme uke som statsbudsjettet ble lagt frem, kom det nesten 2 000 asylsøkere til Norge. Halvparten av disse var syrere. Prognosene for hvor mange som vil komme i 2015 blir stadig utvidet. Utfordringen for norsk politikk vil være hvordan vi skal sikre god nok kapasitet til mottak og registrering, rask utsending av dem som ikke har krav på opphold, og en tilstrekkelig satsning på bosetting og integrering av dem som får bli.  

Dette krever økt innsats også i Norge. Norske kommuner har i år tatt i mot og bosatt mer enn 11 000 flyktninger og mennesker med oppholdstillatelse. Det er imponerende at så mange gjør så mye for å hjelpe til, men vi trenger flere plasser i månedene og årene som kommer.  

Det er likevel ikke et alternativ for Norge å møte utfordringen utelukkende med nasjonal politikk. Krisen er internasjonal, og utfordringene må håndteres internasjonalt Presset vi opplever, er et press som de fleste europeiske land opplever. Vi er mange som mener vi skal styrke hjelpen til dem som kommer, men når systemene trues eller bryter sammen, blir vår mulighet til å gi god nok hjelp umulig. Som medlemsland i Schengen, med en felles-europeisk yttergrense, er det i Schengen-samarbeidet løsningen må finnes.  

Borgerkrigen i Syria er inne i sitt femte år, og den viser ingen tegn til å avta. Det kan vi ikke akseptere.   Selv når vi selv diskuterer hvordan flyktningstrømmen kan komme under kontroll, er den viktigste jobben å stoppe borgerkrigen. Hovedansvaret for å få slutt på denne ligger hos president Assad. Internasjonalt hviler ansvaret først og fremst på FNs sikkerhetsråd, i samarbeid med en rekke regionale aktører, så vel som de krigførende partene. Det er kun ved at disse legger end våpnene sine at mennesker kan finne tilbake til en trygg tilværelse og et godt liv i Syria.   Det må være målet for oss alle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook