USTABILT: Bildet er hentet fra en video lastet opp via sosiale medier og viser angivelig to tanks i Hama i Syria tidligere denne måneden. Men folket snakker ikke om opprøret. Foto: Reuters/sosiale medier
USTABILT: Bildet er hentet fra en video lastet opp via sosiale medier og viser angivelig to tanks i Hama i Syria tidligere denne måneden. Men folket snakker ikke om opprøret. Foto: Reuters/sosiale medierVis mer

Syria fra innsiden

Syrere tør ikke kritisere regimet åpent.

Hovedstaden Damaskus og byer som Aleppo er fulle av utenlandske studenter, også noen nordmenn. Vi studerer arabisk språk og har vært utvekslingsstudenter ved universitetet i Damaskus. Å skape seg et liv i Damaskus under normale omstendigheter er vanskelig nok. Lag på lag av kompliserte, sosiale mekanismer betyr at de færreste besøkende noen gang får et reelt innblikk i dette samfunnet. Kvaliteten på et langtidsopphold der beror på om man har hyggelige syrere i nabolaget. De fleste syrere er svært gjestfrie, men å snakke om regimet er det få som gjør.

I Syria er det bred oppfatning av at én av tre er angivere. Det kan være læreren på universitetet, huseieren din eller han som tar seg en røyk i oppgangen din, hvem som helst. Dette er sannsynligvis rykter spredd av regimet selv for å skape frykt i befolkningen.

Fra opprørene begynte i mars fikk også vi norske som bodde der oppleve den ustabile situasjonen. Butikkeiere som vanligvis slo av en lang prat, ble merkbart mer forsiktige med hva de ville si. Om man spurte hvorfor det var helikoptre i luften og hvorfor barn og ungdom demonstrerte i gaten, fikk man bare til svar at: «Alt er fint! Gudskjelov!», mens man hørte spesiallagde sanger til hyllest for presidenten og landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avhørene ved grenseovergangene ble lengre, man fikk kortere visum og det hemmelige politiet var å se overalt. At sider som Facebook plutselig ble lovlige, ble tilegnet regimets ønske om å overvåke befolkningen.

Selv hadde vi sikkerhetspolitiet stående utenfor døren da demonstrasjonene begynte. Privatlæreren vår måtte levere fotokopi av passene til studentene videre til politiet, og hadde jevnlig rapporteringsplikt. Etter en stund prøvde de ikke lengre å skjule sine hensikter, men møtte gjerne opp midt i undervisningen for en «uformell prat». En merkelig knitring i telefonene pågikk i lang tid, en annen påminnelse om den konstante overvåkningen. Alt dette for å lage seg et bilde av hvorvidt besøkende studenter utgjør en sikkerhetstrussel.

Verdens medier er nå i en vanskelig situasjon. Den lille informasjonen som kommer uter fra modige aktivister og anonyme twitterkontoer. At informasjonen er vanskelig å verifisere, gjør det til en utfordring å dekke denne revolusjonen. Utenlandske journalister blir arrestert på grensen, og flere har blitt sendt til Iran for fengselsopphold. Til tross for medias utfordringer, er det viktig for verden å få vite hva som foregår i Syria.

Etter den første tiden med demonstrasjoner som spredte seg, ventet befolkningen spent på presidentens uttalelser. Høyttalere, som sto utenfor hver eneste mobilsjappe i gamlebyen i Damaskus, sendte talen direkte ut i gatene. Det hadde tatt flere dager for sirkelen rundt presidenten å bestemme hva han skulle si. Talen hadde ingenting av substans i seg. Det var mye prat og få lovord som ble avsluttet av noen vitser og latter fra salen, full av syriske parlamentarikere. Skuffelsen blant vanlige folk var til å ta og føle på, og ga etter hvert plass til nervøsitet i hvert eneste nabolag.

Al-Assad advarte befolkningen om at reformer ikke kunne komme over natten, fordi det ville skape ustabilitet. Han la skylden for de blodige sammenstøtene mellom opprørere og sikkerhetspoliti på utenlandske gjenger og viste ingen medfølelse for ofrene og deres etterlatte.

Det syriske folket er modige. De har mistet all tro på et regime som skyter ned sine innbyggere midt på gaten, men kommer neppe til å gi seg med det første.