RINGVIRKNINGER: Uansett hvilket utfall borgerkrigen i Syria har vil den påvirke den politiske maktbalansen i Libanon, den vil ha innflytelse på palestinernes frigjøringskamp, og også på Irans innflytelse, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra kamper nord for Aleppo nå i helga. 
Foto: Narciso Contreras / AP / NTB Scanpix
RINGVIRKNINGER: Uansett hvilket utfall borgerkrigen i Syria har vil den påvirke den politiske maktbalansen i Libanon, den vil ha innflytelse på palestinernes frigjøringskamp, og også på Irans innflytelse, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra kamper nord for Aleppo nå i helga. Foto: Narciso Contreras / AP / NTB ScanpixVis mer

Syria som nøkkelstat

Den syriske borgerkrigens regionale effekter kan endre hele det geopolitiske landskapet i Midtøsten.

For land og regimer med så ulike utenrikspolitiske preferanser som Iran, Irak, Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia, Egypt, Libanon, De palestinske selvstyre myndighetene på Vestbredden, Hamas på Gazastripen og Israel, er Syria en nøkkelstat. Syria har spilt en viktig rolle i Libanon. Taif-avalen som markerte slutten på den libanesiske borgerkrigen i 1989 ble til med den gamle syriske presidenten Hafez al-Assads velsignelse og ikke minst militærapparat, og Syria har også vært en viktig del av det som ofte omtales som «motstandsfronten» i Midtøsten: en anti-vestlig og anti-israelsk allianse mellom Teheran, Damaskus, Hizbollah i Libanon og Hamas i Gaza.

Faller Assad-regimet i Syria vil mange mene at denne alliansen og dermed også Irans innflytelse i regionen vil bli svekket. Spørsmålet er imidlertid om det er fullt så enkelt? Det er tegn til at, om ikke et nytt geostrategisk landskap er i ferd med å etablere seg, så er i hvert fall det regionale politiske bildet i ferd med å bli mer uryddig. Det kan åpne opp fastfrosne alliansemønstre og skillelinjer, men også gjøre konfliktløsning mye vanskeligere. Forsøk på å bevare allianser kan kollidere med andre aktørers behov for pragmatisk navigering i et landskap de oppfatter som uoversiktlig og truende for deres behov for å kontrollere sine omgivelser både utenfor og innenfor deres geografiske område.

Dette gjelder i hele regionen, men her vil vi spesielt fokusere på Hamas, Hizbollah, Iran, Irak og Jordan. Hamas har flyttet sitt eksterne politiske hovedsete fra Damaskus til Qatar og også åpnet et nytt kontor i Kairo, mens Hizbollah ser ut til å være i villrede om hva bevegelsen nå bør gjøre. Sistnevnte kan komme svekket ut av dette både militært og politisk. Spørsmålet er hvilke tiltak Hizbollah vil iverksette for å beskytte sin posisjon som en avgjørende aktør i Libanon. Både Hizbollah og Hamas påvirkes derfor av at en av deres viktigste eksterne støttespillere er i fritt fall, men dette er vanskeligst for Hizbollah som ble opprettet med hjelp fra Iran og har vært Syrias forlengede arm både når det gjelder konflikten med Israel og Syrias ønske om å kontrollere libanesisk politikk. For Hamas, som ikke har nære ideologiske bånd til Iran og heller ikke har vært knyttet så tett til Assad-regimet som Hizbollah, var det muligens lettere å foreta en pragmatisk manøver hvor man distanserte seg fra Syria og opprettet nye politiske kontorer i Qatar og Egypt. Det siste ville ikke vært mulig hvis Mubarak fortsatt satt ved makten i Egypt.

Dette viser også at det er vanskelig å peke på en entydig konsekvens av regimeendringene som den «arabiske våren» har avledet. Vil Egypt fortsatt være en del av en mer vestorientert allianse ledet av Saudi-Arabia, vil de tilnærme seg Teheran eller vil landet nå innta en mer selvstendig posisjon utenfor de gamle alliansemønstrene? Et nyåpnet Hamas-kontor og Egypts viktige rolle under den siste konflikten mellom Hamas og Israel i høst kan være et tegn på en viss endring av posisjon, men det betyr ikke nødvendigvis at Iran kan regne med Egypt som en del av sitt regionale alliansemønster.

For Irak og irakere er konflikten i Syria også vanskelig. Syria har sammen med Jordan i lang tid fungert som en sikker havn fra volden i Irak. Det er ikke lengre tilfelle, og nå går flyktningestrømmene den motsatte veien. Irakere i Syria vender tilbake, folk fra Syria flykter til Irak, mens våpen og ammunisjon flyter inn i Syria. Jordan er i noe av den samme situasjonen når det gjelder flyktningestrømmene, og en allerede hardt presset jordansk økonomi sliter med å håndtere dette. Trianglet mellom Syria, Irak og Jordan er dermed i ferd med å få noe av den sammen betydningen som denne uformelle mikroregionen hadde under de verste voldsperiodene i Irak etter den amerikansk-ledete invasjonen. Den blir et sentrum for uformell flyt av alt fra legale handelsvarer til flyktninger, men også våpen og krigere som beveger seg over statsgrensene.

Politikk er aldri statisk. Det er alltid snakk om dynamikk og endring, men få steder i verden er det mer tydelig enn i dagens Midtøsten. En av årsakene til dette er den «arabiske våren» og de regimeendringene denne har medført. Dog skal vi også være forsiktig med å overfokusere på endring. Selv om situasjonen i Syria er kaotisk og uforutsigbar finner krisen sted i en region med velkjente konfliktmønstre. Uansett hvilket utfall borgerkrigen i Syria har, vil den påvirke den politiske maktbalansen i Libanon, den vil ha innflytelse på palestinernes frigjøringskamp, og også på Irans innflytelse og muligens hvorvidt «motstandsalliansen» vil bestå.

Det er derimot vanskelig å peke på en entydig effekt eller utpeke klare vinnere og tapere. Aktører på ulikt politisk plan og med ulike maktmidler til rådighet vil gjøre hva de kan for å kontrollere omgivelsene — ikke nødvendigvis bare for å oppnå mer makt, men rett og slett for å overleve eller opprettholde de posisjonene og rettighetene de har. Effektene, men også oppfatningene av både borgerkrigen i Syria og hele fenomenet «den arabiske våren» er ulike, og de manifesterer seg på ulik måte over hele Midtøsten, men det betyr ikke at de ikke henger sammen.

En lengre diskusjon av den syriske borgerkrigens konsekvenser for Midtøsten er publisert i siste utgave av tidsskriftet Internasjonal Politikk

Følg oss på Twitter