Syrlig og smilende

Nydelig liten roman fra en skribent som vet hva han gjør.

BOK: I en nøkkelscene i Jens M. Johanssons nye roman sitter hovedpersonen Karen Abrahamsen i bilen sørover gjennom Pennsylvania og hører på et innringningsprogram på nattradioen: «Hun likte å høre stemmene, den hverdagslige, nesten ubekymrede ensomheten i dem.» Det er 1973, det er mørkt ute, datteren Judith sover i baksetet og bagasjerommet er pakket fullt av ting de trenger. I førersetet sitter Karen sammen med telefonstemmene på lufta:

«De var alene og de satte seg ned ved radioene sine. Karen kunne se dem for seg i stuene deres, på kjøkkenet, i sofaer eller stoler, hvordan de satt der og ventet. Hun visste ikke hva de ventet på, men det spilte ingen rolle. Det kunne være de ventet på noe som hadde vært, eller noe som skulle komme. Det var litt vakkert, syntes Karen, som om de satt der i hjemmene sine og viste fram sin usynlighet for hverandre.»

Tidsreiser

Tonen i passasjen kan kanskje best karakteriseres som en slags lun kynisme. Den er karakteristisk for «En liten historie om lengsel»: En roman som er syrlig og smilende på samme tid, og turnerer store spørsmål om temporalitet, identitet og relasjoner uten å skryte for mye av seg selv underveis.

Når vi treffer Karen i bilen er hun i realiteten på flukt, vekk fra en tilværelse som betrodd medarbeider av den visjonære medisineren Andreij Puharich, ekspert på parapsykologiske fenomener og leder av et forskningsinstitutt på den amerikanske østkysten med nokså sektlignende trekk (mannen er kalkert over en reelt eksisterende skikkelse med tilnærmet samme navn). I et av eksperimentene sine forsøker doktoren telepatisk å påvirke hastigheten til en klokke oppbevart i en liten boks, for å demonstrere at «det var mulig å se inn i både fortiden og framtiden».

Tablåer

Interessen for tidas og tilværelsens skjulte forbindelseslinjer er emblematisk for romanen: Teksten er konstruert nettopp som en slags tidsreise, satt sammen av tre frittstående tekster med utsnitt fra forskjellige øyeblikk i Karens liv, hver med sin egen stemning og historiske og biografiske koloritt.

Sånn kan leseren selv oppleve hvordan tid og eksistens folder seg inn i hverandre, gjennom sammenstillingen av stillstand og forandring i de tre tablåene, fra livet med foreldrene og familien hjemme i Sandefjord («1968»), via det mislykkete forsøket på oppbrudd med datteren («1973»), fram til en tilværelse som suksessfull litteraturprofessor i et nedsnødd Oslo («2006»).

Format

Det er sjelden å lese norske romaner med et så sikkert og utvungent formspråk som «En liten historie om lengsel». Så er da også Jens M. Johansson – selv om du foreløpig ikke vil se det av litteraturhistoriene – en av de ledende utøverne innen grenen «norsk prosa» i dag. Både debutnovellesamlingen «Bisettelsen har funnet sted» fra 2002) og oppfølgeren «Trøst» fra 2004 var imponerende.

I tillegg har Johansson gjennom nesten ti år i Dagens Næringsliv levert skoledannende kultur- og featurejournalistikk uke ut, uke inn. Det er nesten så en kunne ønske seg at en forfatter med slik stilistisk trygghet ga seg selv enda mer motstand: Enkelte av de grunnleggende motivene i romanen, som Karens tvetydige forhold til foreldrene eller vennskapet med originalen og sannsigeren Frelseren, virker i overkant velkjente.

Strålende

På sitt beste er likevel «En liten historie om lengsel» en ren glede å lese: De få scenene fra Blindern overgår på egenhånd den samlingen av billige klisjeer som pleier å gå under navnet «universitetsskildring» her til lands, og hele den midterste teksten om Karen og Judiths flukt til Kentucky og den snart vinterstengte fornøyelsesparken Aqualand (komplett med en lett frustrert stab i sjødyrkostymer) er strålende, med sin kobling av eksistensielt alvor og Johanssons karakteristiske komikk: «Da sjøstjernen i resepsjonen snudde seg for å hente ned nøkkelen, rev han ned papirene fra disken med en av de utstikkende delene av kostymen. En hummer hjalp ham å plukke opp. «Hva blir det i neste uke?» sa sjøstjernen irritert. «Blekksprut?» sa hummeren.»