ARMLENGDES AVSTAND: De er som skapt for ikke å få hverandre, barndomsvennene og studentene Liv og Ølgjer, spilt av Silje Storstein og Audun Sandem. I bakgrunnen Kristin Grue. 
Foto: Erik Berg
ARMLENGDES AVSTAND: De er som skapt for ikke å få hverandre, barndomsvennene og studentene Liv og Ølgjer, spilt av Silje Storstein og Audun Sandem. I bakgrunnen Kristin Grue. Foto: Erik BergVis mer

Syrlig varmt

Selv med korte armer kan man nå helt fram til publikum.

TEATER: Hvordan går man fra gladkristen grubler til entusiastisk dikter av konsonantpoesi? Det tar bare en kort reise fra bygda Skuggeheimen til Universitetet i Bergen. Byen der man ellers kan tumle med problemer som hvordan man diskret barberer kjønnshårene i et studentkollektiv.

Teaterfryd Forfatteren Olaug Nilssen har skrevet sin roman «Vi har så korte armar» om til drama, og Marit Moum Aune har satt fortellingen i scene. Og når litterær tekst møter et presist og lekent scenespråk er resultatet teaterfryd. Dette er historien om Ølgjer og Liv, fortalt i vekselglimt mellom oppvekst i et tett bygdesamfunn og utsvevende studietid i Bergen. Scenografien er helt riktig: Miljo Salovaara har gitt oss den blå steinen på Torgalmenningen i Bergen. Rundt, på og under denne leses og sladres, selvransakes og knulles det. I tilbakeblikk til bygda mobbes og salmesynges det, mens eksotiske retter som pissa - eller pizza - prøves ut av de aller mest vågale.

Moums regi er fysisk rik og leken, med en lekker skifting mellom fortellergrep. Nilssens tekst klarer på sitt beste å være var og følsom med robust humor.

Og ensemblet imponerer i typer og samspilthet: Audun Sandem og Silje Storstein lager karakterer av paret Ølgjer og Liv, Niklas Gundersen leverer komediespill av klasse, Kristin Grue og Marianne Krogh gjør mye ut av mange roller. For et østlandsøre er det befriende at det spilles på en valgt vestlandsdialekt framfor et traustere Nordstrands-nynorsk.

Bittersøt fabel Dette er fortellinga om paret som alltid nesten får hverandre, men neppe hadde klart å finne fram til hverandre i et bøttekott. En bittersøt fabel om oppvekst og usikkerhet, pretensiøs famling og tynnhudet selvbevissthet: Med andre ord et studentliv til å kjenne igjen.

Men fortellingen er fortsatt episk mer enn dramatisk, når stykket er slutt sitter man igjen med en følelse av at det like gjerne kunne fortsatt. Da er det positivt at man gjerne skulle sett fortsettelsen også.

Olaug Nilssen bør snarest skrive mer dramatikk.