Systematisk idioti?

Når en bok øser ut følelser i en grad som ikke gir plass verken for eget begjær eller tanke – da er det ikke lenger god litteratur.

To svar på min kronikk lørdag i gårsdagens Dagbladet av henholdsvis Håkon Haugli og Tore Renberg, må kommenteres. Håkon Haugli fra Arbeiderpartiets homonettverk er uenig i at Ragde bekrefter homofordommer. Det argumenterer han saklig for. Når han skriver at det er en selvmotsigelse å være politisk korrekt og å ha fordommer, blir det mindre saklig. Det politisk korrekte kan vel nettopp handle om et sett med forestillinger som det er temmelig fastlagte forbindelser mellom. Alle har vi fordommer og kategorier som vi oppfatter verden i forhold til, men kanskje er nettopp troen på at man selv er uten fordommer noe som karakteriserer det politisk korrekte, om man først skal bruke – det medgir jeg – en så vidt ullen term. Det er faktisk høyst mulig å like homser og å ha fordommer eller fastlagte forestillinger om hvordan homser skal være, på samme tid.

Forfatter Tore Renberg tar kronikken min for noe annet enn det den er. Selv om en roman er god på kommersielle kriterier, må det være lov å argumentere for at den ikke er det ut ifra andre kriterier. Å hevde at jeg er ute etter å ta det populære fordi det er populært, er å snu tingene på hodet. Jeg har forsøkt å ta en bestselger på alvor – slik blant annet Ragde har etterlyst. Men at Berlinerpoplene er en brautende og pratsom roman, betyr altså ikke at alle bestselgere er det. Derimot så mener jeg at de bøker som blir klassikere nettopp blir stående fordi de på en eller annen måte markerer noe nytt. Det ligger i sakens natur at de for ettertida nettopp trekkes ut og markeres som annerledes. Spørsmålet om hva dette annerledes så består i, åpner for interessante diskusjoner. Men at det er noe som er vanskelig å diskutere i samtida, tror jeg de fleste vil være enige om. Jeg har likevel forsøkt å grunngi hvorfor jeg mener at Berlinerpoplene ikke vil bli noen klassiker. Men det betyr ikke at ingen bestselger kan bli det.

Renbergs retorikk er generaliserende i måten han får meg til å representere hans egen myte om akademikere på. Jeg leser Saabye Christensen med stor glede. Erlend Loe er en favoritt. Jeg har til og med hatt et kurs på Blindern om bøkene hans. «Doppler» er kanskje aller best der den får meg til å le. Det er en sterkt sanselig bok, en bok som må leses også med kroppen – ikke bare huet. All god litteratur er vel også kroppslig. Når en bok imidlertid øser ut følelser i en grad som ikke gir plass verken for eget begjær eller tanke – da er det ikke lenger god litteratur.

Min agenda, Haugli, er ikke å starte en debatt for eller mot homser. Den kan snarere sies å være et forsøk på å ta litteraturen på alvor som noe ganske unikt i den forstand at den uttrykker et av det menneskeliges kjennetegn. I litteraturen utforskes språkets muligheter uten hensyn til nytte, inntjening eller å skulle bære fram følelser.

Og til deg Renberg: Jeg er enig i at systematisk idioti er irriterende, eller kanskje heller ubehagelig. For meg er det idioti ikke å ha plass til tanken eller unnlate å tenke selv. Hvorvidt det også er idioti å hevde at sentimentalitet er en følelse er i hvert fall et relevant spørsmål. Uansett er ubegrunna generaliseringer nettopp det. Det er da heller ikke lenger sånn at akademikere ikke bryr seg med det folkelige, snarere tvert imot.

I dag er vel nær sagt enhver akademiker opptatt av fotball eller ishockey. Det gir akademisk cred å være opptatt av det som tradisjonelt ikke har vært omfattet med akademisk interesse. I akademia – som i den øvrige offentligheten – er det vel større fare for at litteraturen ikke får være litteratur, men reduseres til symptomer på noe helt annet, enn at det folkelige utelukkes.

SVARER PÅ KRITIKKEN: Kjell Ivar Skjerdingstad.
SVARER PÅ KRITIKKEN: Kjell Ivar Skjerdingstad. Vis mer