Systemet er problemet

Det er fristende å fremstille statsbudsjettet for 2008 som et eneste stort gjesp. Et fremlegg hvor det eneste som er egnet til å engasjere vanlige folk er at skattene går litt i været, og at snusen blir ti kroner dyrere. Men nettopp den søvnige holdningen er hovedproblemet til verdens heldigste regjering.

Den rødgrønne regjeringen har et budsjett som er 50 milliarder større enn Samarbeidsregjeringen av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti hadde. Det betyr at regjeringen kan fortsette å øse ut penger i øst og vest, og på samme tid levere et budsjett som ikke setter hus og hjem i fare. I hvert fall ikke med det første. Så pass har man lært av voksenopplæringen i Finansdepartementet. At regjeringen selv med 50 milliarder kroner og skatteøkninger ikke klarer å finansiere sine egne løfter fra to år tilbake, har alltid vært å forvente. De rødgrønne politikerne kastet seg inn i tidenes løftegalopp, og står derfor i en situasjon hvor de må bruke mer penger på alt. Derfor er det viktigste budskapet fra dagen i dag at regjeringen satser litt på alt, og dermed mye på ingenting. De bruker rett og slett store ord, men små penger, på de aller største oppgavene.

Det går godt i Norge, og nettopp i en slik situasjon hadde vi trengt en regjering som grep fatt i de store utfordringene for Norge, ikke bare kastet småpenger etter en myriade av mer eller mindre velbegrunnede prosjekter. En regjering som selv med 50 milliarder ekstra verken klarer å satse på utdanning eller å «utrydde fattigdom», som det står i Soria Moria, er selv det beste beviset på at norsk politikk ikke mangler penger! Vi mangler politikere som tør å reformere et system som på mange måter har spilt fallitt.

La meg ta to eksempler:

1 av 4 voksne nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet, nesten 700 000 nordmenn. Etter alle beregninger kommer eksplosjonen i antall uføretrygdede til å fortsette i årene som kommer, og vi har fortsatt et skyhøyt sykefravær. Problemet er ikke mangelen på penger, men perverse incentiver i velferdssystemene som blant annet gjør at det kan være mer lønnsomt å gå på trygd enn å arbeide. I en tid med god økonomi er det lettere å få jobb, og lettere å reformere de statlige mastodontene. Regjeringen gjør nesten ingenting.

Norsk skole er middelmådig, norsk forskningsinnsats er middelmådig og norsk høyere utdanning sliter med å hevde seg. Jo da, det er fint med studentboliger og stipendandel, men det hjelper lite med en fin hybel og råd til et par ekstra pils i uken hvis alle de attraktive arbeidsplassene overtas av fremadstormende kinesere og indere. Det eneste som gir «fremgang» på årets budsjett for forskning og utdanning er at fjoråret var så elendig.

Regjeringen har gitt litt til alt, men budsjettet er et gjesp. Det er et hvileskjær i en verden hvor man ikke har råd til å unne seg den slags.