Systemsvikt i Oslo-skolen

Ingress

Meninger

Gjennom høstens store debatt om Oslo-skolen har det kommet stadig flere vitnesbyrd og eksempler på at elevene i skolen blir satt til å øve på kartleggingsprøvene som skal avdekke hvor mange av dem som strever med grunnleggende ferdigheter. Blant annet stiger antallet elever under den såkalt kritiske grensen betraktelig hver gang det brukes nye prøver, noe som skjer hvert femte år. Gjennom en undersøkelse på 45 Oslo-skoler sier 71 % at elevene har øvd med gamle prøver forut for målingen, stikk i strid med instruksen.

Dette fører til at prøvene virker mot sin hensikt: Skolene har som mål ikke å ha elever i bekymringsgruppen, samtidig som det er nettopp de elevene prøvene er utformet for å identifisere.

Skolene ønsker altså ikke å ha nettopp elevene de skal spore opp. Hvor mange elever de har under den kritiske grensen er også, som VG har dokumentert, blant det skolene blir målt på. Her ligger systemsvikten: At resultater som skal si noe om hvem som trenger ekstra støtte, blir brukt som indikasjon på hvor god skolen selv er, og at skolene dermed har noe å tjene på ikke å oppdage disse elevene. De som taper på denne praksisen, er naturligvis de svakeste elevene, de som ikke blir fanget opp fordi de har blitt for godt forberedt på oppgavene de vil få.

Forsvaret fra rektorene har så langt vært under enhver kritikk. Funnene har blitt kalt for løgn og svartmaling, og det blir henvist til «den fantastiske jobben lærerne gjør». Kritikken er naturligvis ikke en kritikk mot den enkelte lærer, men mot systemet. Systemet har i seg en mulighet for manipulering og har etter alt å dømme blitt manipulert. Dette er oppdagelser og tilbakemeldinger skoleledere burde ta svært alvorlig. Den defensive holdningen er lite tillitvekkende.

En måte å reparere dette på, er å bruke flere ressurser på kartleggingsprøvene. Ved siden av å fjerne prøveresultatene fra skolens målindikatorer, bør det antagelig lages nye prøver hvert år, slik at det blir vanskeligere å vite hva som er i vente. Og så bør både de som leder Oslo-skolene der slik praksis har forekommet og de som har lagt til rette for den fra administrativt hold, gå i seg selv og spørre seg om konkurranseviljen ikke fikk en for høy pris denne gang.