Sytten grimaser

Felt av affekterte oppfinnelser.

BOK: Med Dave Eggers fikk amerikansk prosa en manierist fylt av skrudde påfunn og oppfinnelser, i grenseland mot gammeldags surrealisme. I sporene av Eggers kommer Miranda July dansende med morbide grimaser og glinsende tunge ute.

«Ingen hører til her mer enn du» rommer sytten noveller som bruker andre virkemidler enn den realistiske show-it-novellen, noe som i seg selv er bra, siden mye av amerikansk novellekunst ser ut til å ha stivnet i samme mal.

En fri praksis

Miranda July skriver om blakke unge kvinner som prostituerer seg med eldre kvinner, om en ung kvinne som har svømmeskole på et bitte lite sted i ørkenen hvor det ikke finnes bassenger, en kvinne som drømmer om å forføre engelske prins William, i det hele tatt noveller som ikke kjennetegnes av realistiske person- eller landskapsskildringer, men hvor tankestoff og underlige språkekvipasjer krysser hverandre og møtes i Julys frie praksis over hvordan en novelle kan utformes.

Felles for novellene er at de foregår i en som oftest marginal virkelighet, på grensen til fattigdom og galskap, hvor det meste sensualiseres og seksualiseres, blant personer (for det meste kvinner) som ikke makter å få kontroll over tilværelsen. De sklir utpå, tar feil, dummer seg ut, høster erfaringer og føler seg forbigått eller idiotiske.

Det kunne vært fascinerende lesning, og er det av og til, men i enda større grad blir denne novellesamlingen et eksempel på at noen virkemidler kan komme til å ødelegge, i stedet for å tilføre.

Følelser

Som med Eggers er Miranda July en forfatter du liker eller ikke liker. Anmeldersitatene på omslaget forteller at viktige personer synes hun er storartet. Det er hun ikke. Et pluss blir det riktig nok at forfatteren er presis i betraktningene sine om følelser, og at hun klarer å dunke på plass innsikter.

Sytten grimaser

Minuset er det affekterte språket, som til tider blir ornamentikk, og ikke formidler særlig mer enn sin egen glede over å kunne være affektert.

Et eksempel er «Gutten fra Lam Kien», hvor hovedpersonen ser på et rumpetroll med en guttunge: «Det svømte for evig, og Paul døde aldri, men gutten og jeg forandret oss selv mens vi sto der sammen. Gutten begynte å kjede seg, og det var en måte å bli voksen på. Jeg begynte å bli deprimert, og det var min egen feil.»

Kan bli bedre

De raske, rytmiske utsvingene forplikter ikke, de er der som skeiv musikk, uten å skape nye innsikter. I «Noe som ikke trenger noe» og «Fødelsmerke», lar Miranda July grimaseskjæringen ligge, og det er etter min mening også en viktig grunn til at disse blir de beste novellene.

Apropos grimaser: Det er en til dels uutvokst og infantil verden som beskrives her, ofte i møtet med selvdestruktivitet og frihetslengsel. July avleverer også noen spark til den amerikanske overflatekulturen, som i den triste «Mon plaisir», hvor et pseudobuddhistisk par lar de siste restene av begjær og levende liv sive ut mellom fingrene sine.

«Ingen hører til her mer enn du» er en debut. Med å bruke færre spektakulære oppfinnelser og gjøre flere genuine oppdagelser kan Miranda July sikkert skrive bøker som går dypere enn denne.

LES OGSÅ:

ORIGINAL: Miranda July er et forfriskende novelle-bekjentskap. Men hun kan definitivt bli bedre. Foto: FRANK KARLSEN
ORIGINAL: Miranda July er et forfriskende novelle-bekjentskap. Men hun kan definitivt bli bedre. Foto: FRANK KARLSEN Vis mer