Syttenåringens blikk

Det var et fundamentalt barokt tiår, 80-tallet. Frykten for å få aids fordi man satt på et offentlig toalett gikk hånd i hånd med prinsesse Diana-romanser. Vi sto i det lokale bomberommet, bygget i angst for atomkrig, og sang «Främling, vad döljer du för mig» med tennisracket som gitar og strømpepolstra dorull som mikrofon. Disse dypt sammenflettede motsetningene, kanskje til og med gjensidig produktive og avhengige, mener jeg er noe av grunnen til at 80-tallet for en stor del motstår forsøkene på det Henrik Thune i sin kloke artikkel i Dagbladet 12. mars kaller «epokeskaping». Mens det har vært enklere (tilsynelatende!) å feste merkelapper på både 50-, 60-, og 70-åra, virker det som om 80-tallet smyger seg unna «det dypt menneskelige behovet for å forenkle tiden», som Thune kaller trangen til å bedrive reduktiv kollektiv historiefortelling.

Men jeg lurer på om ikke NUPI-forskeren selv ønsker å bidra til epokeskapingen. I kjølvannet av filmatiseringen av «Mannen som elsket Yngve», ser Thune faren for en romantisering av et tiår han selv, og mange med ham, mener var alt annet enn «tro, håp og kassegitarkjærlighet». Han har fanget opp et offentlig ordskifte som han opplever som falskt, og siterer blant annet Filmpolitiets Birger Vestmo som sa «vi skal tilbake til ei tid der ungdom fremdeles hadde et genuint håp for framtida, og trodde på en bedre verden». Thune kjenner seg ikke igjen i dette som en korrekt beskrivelse av tiåret. Åttiåra er for ham Christiane F. Det er kald krig, det er undergangsstemning og «absurd apokalypse».

Både jeg og min venn Jarle Klepp er langt på vei enige med Thune. Det var skummelt å vokse opp i åttiåra. Margaret Thatcher ga oss mareritt med Falklandskrigen sin og det samme gjorde Trond-Viggo Torgersen med anti-røyke-kampanjen sin. Men selv om Jarle Klepp og jeg er enige i dette, har vi også latt oss smitte sterkere enn Henrik Thune av det man kan kalle «det entusiastiske åttitallet».

For ved siden av den dystopiske tidsånden, eller snarere midt inne i den, fantes et karneval som foldet seg ut i en underlig vifte, både i form av faktiske karneval som spredte seg rundt om i norske byer, i form av en til tider hedonistisk estetisk kultur (se en video av Duran Duran og spør deg selv om noen ville våge å gå så langt i dag?), og ikke minst i form av de populærkulturelt betingede protestaksjonene som åttiårene bød på, spesielt Band Aid-singelen «Do They Know It’s Christmas» og de mange avleggerne dette initiativet fikk. Det engasjementet, uansett hvor latterliggjort det har vært, forteller om et annet tiår.

Imidlertid, og antagelig viktigere enn samtlige mer eller mindre forjettede forsøk på å dele historieforståelsen inn i tiår: Det er alltid skummelt å vokse opp. Det er alltid fantastisk å vokse opp. Og det er alltid subjektivt sant å vokse opp.

I 1989 var Jarle Klepp og jeg sytten år gamle. Vi gikk på gymnaset, og 9. november den høsten skjedde det noe radikalt, en omveltende og forvirrende hendelse, som i senere tid bare kan sammenlignes med 11. September. Berlin-muren falt.

Vi, syttenåringene, hadde ingen erfaringer å ramme denne hendelsen inn i. Hva betydde det? Vi kom på skolen i månedene etter 9. november, og vi lurte på om det gikk til helvete nå, eller om det endelig skulle bli bra. Vi hadde ikke noe apparat å forstå den politiske hendelsen med. Dels fordi verden, på tross av det skrullete åttitallets til dels schizofrene mangfold, politisk sett lenge hadde vært statisk oppdelt i blokker, men også fordi vi var fundamentalt sytten.

Dette var viktig da jeg skrev «Mannen som elsket Yngve» på begynnelsen av 2000-tallet. Ikke mente jeg å skrive noen roman om et tiår – et syn det faller på sin egen urimelighet å forfekte, i og med at romanen er en stormforelsket jeg-fortelling som foregår over tre uker i januar 1990. Visst og sant har den et tilbakeskuende skjær, og visst og sant forsøker den å reflektere over tiden som har passert – men den gir seg ikke ut for å eie et tiår, verken 80-åra eller 90-åra, noe jeg også tror Thune ser.

Jeg ønsket å sette en hovedperson inn i de forvirrende rammene jeg selv opplevde vi var i den gang verden fant seg selv opp på ny. Jeg ønsket å splintre en ung manns verden både på makroplan og på mikroplan, og å forske i hva som skjer den dagen alt det du har trodd på ikke lenger virker like legitimt, eller sant, som det gjorde dagen før. Jeg synes det er supert at en roman kan avstedkomme såpass mange refleksjoner som «Mannen som elsket Yngve» har gjort, og av så vidt ulik art som homsepolitikk og tidsåndsdiskusjoner. Men jeg har likevel lyst til å si det, etter som en roman er et kunstverk og aldri det samme som den offentlige samtalen om den: «Mannen som elsket Yngve» er ikke romanen om 80-åra eller 90-åra. Den er romanen om Jarle Klepp og hans desperasjon. Den har en fot i det gnistrende og uforutsigbare åttitallet (et tiår jeg har gjort et vesentligere forsøk på å beskrive i «Kompani Orheim») og den har en fot i en ny tidsalder, som ble innledet den dagen muren falt i Berlin.

Men først og fremst er «Mannen som elsket Yngve» romanen om de som er sytten år. Det er de den heier på. Det er de den forsøker å stirre i øynene. Det var det viktigste for meg da jeg skrev boka. Jeg ville at folka mine – Jarle Klepp, Helge Ombo, Katrine Halsnes, Oljeungen, Rulle – skulle bli beskrevet i det som kanskje er det siste naive året av livet ditt. De skulle knitre og knastre slik bare syttenåringer gjør. De skulle være innsmurt med den desperate viljen til liv, med den like desperate forakten for alt som er undergang og sverte. De skulle skinne, skulle de. Og kanskje er dette viktigere enn diskusjoner om hvorvidt den eller den tidsepoken var radikal eller ei, hvorvidt åttiårene var svarte eller syndige eller blinde eller naive? Kanskje «Mannen som elsket Yngve» forsøker å si noe om hvilken kraft og energi man har før verden soter seg til og man blir baktung av erfaring – og kanskje er det slik for veldig mange syttenåringer, at uansett om de vokser opp i Stavanger i 1989, i USA i 1968 eller i Tyskland i 1938, så vil de redde verden.

Og det er et satans sterkt blikk vi har, som syttenåringer.

Det kan ingen ta fra oss.

•Les Henrik Thunes

Ideer-artikkel på db.no