SMUD SAMARBEID: Carlos Santana og sanger Rob Thomas under Latin Grammys i Los Angeles i 2004. - Låta har dette ubegripelige, uimotståelige «noe» – som på samme tid vekker en blanding av begeistring, hoderisting og søtladent vemod. Stikkordet er kanskje dissonans. «Smooth» er lyden av svett som kolliderer med corporate; koblingen brunst og tøffel; groovy og baderomsradio. Det er en sang om smud sex som ingen noensinne har elsket til, men skiftet tonnevis av bleier til, skriver vår spaltist. Foto:  REUTERS/Fred Prouser
SMUD SAMARBEID: Carlos Santana og sanger Rob Thomas under Latin Grammys i Los Angeles i 2004. - Låta har dette ubegripelige, uimotståelige «noe» – som på samme tid vekker en blanding av begeistring, hoderisting og søtladent vemod. Stikkordet er kanskje dissonans. «Smooth» er lyden av svett som kolliderer med corporate; koblingen brunst og tøffel; groovy og baderomsradio. Det er en sang om smud sex som ingen noensinne har elsket til, men skiftet tonnevis av bleier til, skriver vår spaltist. Foto:  REUTERS/Fred ProuserVis mer

Syv tommer fra middagssolen

17 år etter unnfangelsen: Hvorfor er vi fremdeles nødt til å leve med «Smooth»?

Meninger

«1999 Collaboration Between Carlos Santana, Rob Thomas Somehow Standing Test Of Time», skrev satireavisen The Onion for syv år siden, med henvisning til den da ti år gamle sangen «Smooth».

Eller som en av liksom-kildene i saken sier: «Though it seems not to have any musical or cultural relevance whatsoever, many people, myself included, find themselves humming the track's guitar lick at least once every other week.»

Fritt oversatt: Selv om det finnes tusen argumenter mot «Smooth», vet du at den snakker sant. I hjertet ditt.

Det var altså syv år siden. Allerede den gangen var The Onion i stand til å sette ord på den særegne posisjonen «Smooth» har inntatt i bevisstheten til en hel generasjon. En posisjon som ble understreket ytterligere denne sommeren.

Først da noen på crowdfunding-siden Kickstarter forsøkte å skape en hel festival tilegnet 1999-hiten: «As far as conventions go, man, SMOOTHcon would be a hot one.» Deretter da New York-ordfører Bill de Blasio lot seg akkompagnere av «Smooth» på vei opp mot podiet under Demokratens landsmøte i juli.

Og sist i to feirede memer fra Rio-OL. I den første danser den spanske hesten Lorenzo. Og i den andre demonstreres Katie Ledeckys overlegenhet ved å vise at nummer to på svømmeøvelsen ikke er i mål før Santana har gjort unna hele gitarforspillet på 11.38 sekunder, og Rob Thomas bare så vidt er i gang: «Man, it's a hot one, like seven inches from the midday sun». For øvrig en linje som stadig flere t-skjorte-produsenter med fingeren på pulsen har merket seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SKJØT GULLFUGLEN: Carlos Santana med de ni (!) grammy-prisene han hentet med seg i februar 2000 - året etter at «Smooth» kom ut. Foto: Mike Blake REUTERS
SKJØT GULLFUGLEN: Carlos Santana med de ni (!) grammy-prisene han hentet med seg i februar 2000 - året etter at «Smooth» kom ut. Foto: Mike Blake REUTERS Vis mer

Så tilstede er «Smooth», at nettstedet The Daily Dot allerede i juli stilte spørsmålet: «Is 'Smooth' back as our summer 2016 anthem?». Hvor mange så den komme?

Eller lå det i kortene hele tiden? Nostalgiindustrien jobber på stadig høyere turtall var tesen i Simon Reynolds i «Retromania: Pop Culture's Addiction to Its Own Past». 2016 var året da selv the Millennials ble innhentet. Eller som nettstedet Vox skriver: «’Smooth’ is what happens when the internet rubs up against peak nostalgia.» «Smooth» er sånn sett lyden av en enklere tid, da Y2K-generasjonen bodde hjemme hos foreldrene og verden var diskre.

Likevel, det forklarer ikke hvorfor nettopp «Smooth» blir gjenstand for all denne projiseringen. Hvorfor «Smooth» og ikke andre 1999-artefakter, eksempelvis «All the Small Things», «No Scrubs» eller «Livin' la Vida Loca»?

Selv om de færreste vil gå god for dens musikalske kvaliteter, så er det altså like opplagt at «Smooth» har … noe. Et mystisk, gjenstridig «noe» som unndrar seg all logikk for musikalsk hylleliv.

Litt som den ene pingvinen i «Madagascar: Escape 2 Africa» som kaprer en safarijeep og oppdager at bilstereoen spiller «More Than a Feeling»: «There's just something about this song», som han sier.

Begge låter har dette ubegripelige, uimotståelige «noe» – som på samme tid vekker en blanding av begeistring, hoderisting og søtladent vemod. I sum en potent blanding som gjør at radiolyttende sjåfører over hele verden lar det stå til («Give me your heart, make it real or else forget about it!») samtidig som de smiler lurt og innforstått til kona.

En av NRKs musikkprodusenter begynte rett nok å hikste ukontrollert da jeg spurte om det fantes en sjanse i havet for at «Smooth» kunne settes på rotasjon igjen; men bare vent, det er en latter som tidsnok vil sette seg fast i halsen på ham!

Responsen er likevel symptomatisk. Bare tanken på «Smooth» gjør at dagens thirtysomethings umiddelbart begynner å glise litt i skjegget.

Stikkordet er kanskje dissonans. «Smooth» er lyden av svett som kolliderer med corporate; koblingen brunst og tøffel; groovy og baderomsradio. Det er en sang om smud sex som ingen noensinne har elsket til, men skiftet tonnevis av bleier til.

Det er kjærlighetsbrevet til kona («My muñequita, my Spanish Harlem Mona Lisa, You're my reason for reason») som internett konverterte til en vits. En vits selv ikke opphavsmannen holder seg for god til å bli med på. Så sent som i juli retweetet Rob Thomas et foto av en t-skjorte som spilte på sangens uavklarte, motsetningsfylte posisjon i Vestens popkanon.

For selv om «Smooth» ikke akkurat ble den kjærlighetserklæringen til kona han hadde tenkt, kan han iallfall sove i visshet om at han har skapt noe som aldri vil forsvinne.

Hvor mange av oss kan si det samme?