T for TV

Han har en fortid som ufrivillig hoppkommentator. Han har vært både Roosevelt og Tarzan, men vi kjenner ham best som korrekt programannonsør.

Han setter seg litt ukomfortabelt i fotostudioets vondeste stol. Han stønner, oppriktig bekymret, over tanken på å skulle bli fotografert. Forsøk på å avdramatisere det som er i vente hjelper ikke stort.

- Og så du som er på TV, på direkten, omtrent hver dag?!

- Dette er annerledes. Husk at i en liten krok av hjertet er man alltid 20 år|... Ikke sjelden, når jeg går forbi et vindu eller en speilrute, lurer jeg på hvem den eldre, gråhårede mannen er, ler Sølsnes.

Det er mulig det er koketteri, men kanskje ikke...

- Man venner seg til alt. Har man levd et liv, så får man vedkjenne seg det, sier 55-åringen, som helt objektivt, ser en del yngre ut. Det kan være genene, eller?

- Engasjement! Hvis man er engasjert i noe, brenner for en sak, får ansiktet en egen lød, øynene en utstråling. Se på Wenche Foss! 83 år. Du verden at det går an å ha så klare øyne og slik en hud i den alderen. Der har du et engasjert menneske. Folk må mene noe, være med i verden vi lever i. Jeg er helt enig med Kierkegaard som sa at «feilen ved vår tid er at den mangler lidenskap».

HANS EGET ENGASJEMENT ligger blant annet i arbeidet for Kreftforeningen, Det Norske Radiumhospital og Politihestenes venner. Der gir han av seg sjøl og tida si. Dessuten er han konferansier, lager kulturdager og bydelsdager gjennom enkeltmannsforetaket Sølsnes Arrangementer.

- Jeg tror ikke at stat og kommune kan løse alle oppgaver. Derfor må vi alle bidra litt. Alle kan ikke gjøre alt for alle, men det gjelder å finne sin «baby» og gjøre en innsats. Da vil man oppleve at det gir så utrolig mye. Jeg har ledet flere show på blant annet Radiumhospitalet. Det er så givende og hyggelig, sier Sølsnes.

Til Nordens største kreftsykehus opptrer han sammen med artister som Wenche Myhre. Og noen novise på De skrå bredder er han så visst ikke.

Titusener av nordmenn som fikk med seg musikalene «Annie» og «Gummitarzan» har sett ham både spillende og syngende, som president Roosevelt, og som Tarzan.

- Hvordan havnet du egentlig på «skråplanet», dannet herre fra Uranienborg, som du er?

- Ikke fordi jeg er verdens beste skuespiller, det var nok egentlig et PR-jippo fra regissør Daniel Bohrs side, antyder han.

- Men det gjorde ikke meg noe. Når man får gå på scenen med Kari Simonsen, Karin Lunden, Ragnar Ulfung, Jannicke Øines og blant annet lille Marit fra M2M, så er det jo bare morsomt. Men jeg fikk litt bakoversveis da Daniel Bohr fortalte at han hadde funnet Roosevelt til Annie-oppsetningen, og at det var meg, vedgår han.

Dermed fikk han Elsa Lystad som teaterskole, Kari Stokke som musikkskole, Daniel Bohr som instruktør og Ragnar Ulfung som støtte.

- JEG BLE TRUET til å synge av Kari Stokke, avslører han. - Hun kan bli ganske intens når hun først har bestemt seg, så da jeg ikke orket flere sjømannsuttrykk, kapitulerte jeg, ler Sølsnes. - Det var kanskje ikke all verden på premieren, men kom seg etter hvert. Synger man daglig, så blir man bedre, men jeg pretenderer verken å være noen stor skuespiller eller sanger!

Det ble 250 forestillinger, og den som tror at Sølsnes gikk lei, tar feil.

- Det var ikke én dag jeg ikke gledet meg til å gå til teatret.

Så gjorde det kanskje ikke noe at hans far nedla forbud mot teaterdrømmer mens unge Sølsnes var elev på Oslo Handelsgymnasium. Da var det både skole, terrengridning og politihester som skulle klemmes inn på timeplanen. Så ble det jobb i bank og finans. Der var han med på nyvinninger som griper dypt inn i vår hverdag, og ikke minst, i våre lommebøker.

- Jeg var med på oppbyggingen av Bankenes Betalingssentral, ja. Og lagde datasystemer for kredittkort og systemer for innhenting av kredittopplysninger. Etter noen år fikk jeg lyst på miljøskifte, og da jeg i 1979 så en annonse der NRK søkte programannonsører, slo jeg til. Jeg har alltid likt å jobbe med språk og kommunikasjon.

HAN BLE OPPRINGT av NRKs daværende sjef for annonsørtjenesten, Odd Rinnan, julaften for 21 år siden, etter å ha blitt plukket ut blant 700 søkere. Siden har NRK vært arbeidsplassen hans, bare avbrutt av korte permisjoner.

- Jeg husker fortsatt kameraprøven. På 15 minutter skulle jeg studere fire sider med tekst, full av språklige feller med ord fra engelsk, fransk og tysk. Det skulle framføres foran kamera. Heldigvis ante jeg ikke at hele NRK-ledelsen, med kringkastingssjef Otto Nes i spissen, satt bak et sotet vindu og fulgte med.

For programannonsørene er NRKs ansikter utad. De står for profileringen av NRKs totale tilbud. Når de går i studio er det etter timers forberedelser, grundig faktajakt og ikke minst, planlegging ned til det minste sekund. Og likevel må nesten alt kastes om hver eneste dag, og nye vinklinger finnes.

- Innimellom innhenter man utrolig mange opplysninger man ikke får brukt, fordi et program viste seg å bli lengre enn antatt. Likevel, man føler seg så mye tryggere når man kan og vet. Vi skal være oppdatert på norsk samfunnsliv, politikk, underholdning, kultur og sport. Man ha store basiskunnskaper. Og man må ha et godt språk.

Noen ganger hjelper det ikke hvor godt forberedt man er. Når teknikken er vrang og det er første nyttårsdag og hopprenn, for eksempel.

- Det var i 1996. Vi mistet forbindelsen med Arne Scheie og Jon Herwig Carlsen. Jeg måtte trå til og kommentere på direkten, uten startliste, uten Carlsens diktsamling og Scheies enorme fagkunnskaper. Det ble ikke så kjempegodt, men bedre enn ingen ting, humrer han. - Nå har sporten egen back-up, i tilfelle krise. Jeg har jo aldri hoppet, annet enn til hest.

- JEG BLIR OPPGITT over mennesker som sier at «vennene mine synes jeg er veldig morsom, så jeg vil jobbe i TV.». Og så innrømmer de etter hvert at de egentlig bare ønsker å bli kjendiser. Det er det verst mulige utgangspunkt! Har du ikke annet mål, så kan du bare glemme det. I seriøse avdelinger og redaksjoner får man ikke jobb med den innstillingen. Mange tenker ikke på det som en jobb, men det er det det er. en meget uvanlig jobb, riktignok, med stort press, tidvis ugreie arbeidstider og lange kvelder, helger og høytider.

Som annonsør skal han være både for barna, de unge, de voksne og de eldre. Det er mange hensyn å ta.

- Jo, men man kommer langt med god oppdragelse og hjertedannelse. En selvsentrert bulldoser har ikke noe i denne jobben å gjøre. Alt det du sier og alt det du gjør virker inn på andre. Og måten du sier og gjør det på. Verre er det ikke. Det var det med å tenke litt lenger enn nesetippen, da.