T. Singer

Utdrag fra boka

Singer led av en særegen form for skamfølelse, som slettes ikke plaget ham til daglig, men som nå og da dukket opp, som en erindring om en pinlig misforståelse av en eller annen art, og som fikk ham til å stanse opp, stiv som en stokk, med et fortvilet uttrykk i ansiktet, som han straks skjulte ved å føre begge sine hender opp foran det, mens han høyt utbrøt: - Nei, nei. Og dette kunne skje hvor som helst, på en gate, i et lukket rom, på perrongen på en jernbanestasjon, og han var alltid alene når det skjedde, men rett som det var på steder hvor også andre mennesker var samlet, idet de gikk fram og tilbake, som i en gate eller i en park, eller i et utstillingslokale, slik at disse andre da fikk se ham stanse opp, stiv som en stokk, med hendene foran ansiktet, og de hørte ham utbryte dette fortvilte: - Nei, nei. Eller han kunne bli plutselig overmannet av en skamfølelse over noe som hadde skjedd for lenge siden, en bestemt scene fra hans fortid, gjerne helt tilbake til barndommen, som uforvarent dukket opp i hans erindring, og atter slo han begge sine hender foran ansiktet som for å skjule det, mens han utbrøt dette fortvilte: - Nei, nei. Et slikt helt spesielt barndomsminne, som det fylte ham med en slik intens skamfølelse å måtte erindre, dukket også opp på den tida han sto i ferd med å flytte til Notodden, han var da 34 år gammel, men det dukker også opp nå, over femten år etter dét igjen, på det tidspunkt dette skrives, og like rått og uforvarent som da han var 34 år, eller for den saks skyld 25 år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik sett må dette barndomsminnet ha hatt stor betydning for ham, og utgjøre en inngang til hans underforliggende livsmønster, selv om det utmerker seg ved at det avstøtes, eller fortrenges, fra dette underliggende livsmønster, som noe han ikke vil kjennes ved. Det er, i all sin ubetydelighet, en byrde han ikke orker å bære på, men det er unektelig, og det må Singer innrømme, en viktig del av ham selv, nettopp som en slik påtagelig avstøtelse, som han ikke kan forholde seg til uten å bli lammet av en uutholdelig følelse av skam på egne vegne.

I korthet går denne episoden ut på følgende: Singer og A, som er hans beste venn, befinner seg inne i en butikk som selger leker. A har grepet en såkalt morsom leke, en mekanisk trekkoppleke, som han trekker opp for å vise Singer hvordan virker. Dette liker jo ikke ekspeditrisene, og de vil før eller seinere gripe inn og be A slutte med dette, og Singer synes ikke at denne mekaniske trekkoppfiguren er så veldig morsom, men prøver å late som, for å tekkes A, og gjør det skjærende høyt, med en forsert latter, som sikkert går ekspeditrisene på nervene. Med ett oppdager Singer at hans onkel befinner seg i butikken, og sannsynligvis har oppholdt seg der en stund. Onkelen observerer Singer. Singer ser at onkelen iakttar ham idet han tekkes A med sin høye, forserte stemme og kunstige latter. Singer ser at onkelen ser forbauset ut. Singer blir flau. Så hilser onkelen, og sier et par hverdagslige ord. Singer hilser tilbake, og han og A smetter deretter ut av butikken. De går videre nedover gata, de svinser hit og dit, på måfå, ser inn i butikkvinduene, går inn i et portrom, kommer ut av det igjen, svinser hit og dit; en vanlig ettermiddag i en liten by ved kysten i Vestfold, for en som vokser opp der, og ennå er barn. Men noe har hendt som har limt seg fast i Singer og som får ham til å huske denne episoden tiår etterpå, som gjorde at han ble flau, og som gjør at han fortsatt er flau når han tenker på den.

Det er ikke det at onkelen observerte dem i ferd med å opptre uoppdragent. Det var ikke som uskikkelig gutt at Singer ble flau. Selv om han jo også var det. Han og A hadde jo gått inn i leketøysbutikken og tatt seg til rette. Frekt hadde de begynt å leke med utstillingsvarene. Det er klart at da onkelen dukket opp, så forsvant de med en gang, men verken Singer eller A var flaue over at Singers onkel hadde sett dem iferd med å ta seg til rette i leketøybutikken. Singer var ikke engang redd for at onkelen skulle sladre til faren; hvis han gjorde det, så var ikke dette annet enn en bagatell, det visste Singer. Han kunne rolig svinse hit og dit nedover gata etterpå, ut og inn av portrom, med lua på snei, og frekkheten lysende utenpå sin gutteframtoning.

Det var noe annet onkelen hadde grepet ham i, og sett forbauset ut idet han grep ham i. Den høye forserte stemmen, den kunstige latteren. Det var den onkelen hadde observert, og det med en forbauselse som gjorde Singer flau, ja skamfull tiår etterpå. Det var ikke latteren i seg selv, men at han ble observert av onkelen idet han lo denne skjærende og kunstige latteren. Overfor A, som latteren jo var beregnet på, for å tekkes ham, betydde det ingenting at han oppførte seg så forsert, selv om A kanskje hadde lagt merke til det. Hadde han det, og hadde han spurt, da de var ute på gata igjen, om hvorfor han hadde ledd så kunstig, så kunne Singer ganske enkelt ha benektet det. Eller han kunne ha bekreftet det og sagt at A hadde kjedet ham med sin barnslighet, men at han ikke ville såre ham, og derfor hadde forsøkt å le med, men ikke fått det helt til. Singers forserte barnelatter gjorde altså ikke Singer flau overfor den latteren var bestemt for, endatil om denne hadde avslørt ham, og påpekt det.

Man kunne også tenke seg at Singer kunne le denne latter i andre sammenhenger, f.eks. hjemme hos seg selv, og at det ville ha gjort hans far ergerlig, slik at han hadde bedt ham slutte med denne kunstige latteren. Da ville han ha blitt litt flau, men mest såret. Og hadde faren fortalt det til andre, f.eks. til onkelen, at han var så lei av sønnens skjærende falske latter, i Singers nærvær, slik at han hørte det, så ville han ha kjent seg forurettet, ja forrådt, og han ville aldri ha tilgitt faren det. Men han ville ikke ha blitt flau.

Det var onkelens nærvær som framkalte skamfølelsen. Det var ikke latteren i seg selv, men at han ble iakttatt. Av en som kjente ham, og som ble forbauset. Forbauset over Singers forserte stemme, over at han lo slik. Forbauset over at Singer som han kjente så godt, plutselig, når han trodde seg usett, framsto med en forferdelig uekte latter. For høy stemme. Forsert. Grepet på fersk gjerning i å ha en kunstig latter. Et barn. Grepet og avkledd. Han håpet at onkelen ikke ville si noe hjemme. Selv om han bare hadde blitt såret, og ikke flau, hvis hans egen far hadde grepet ham i denne latteren, så håpet han inderlig at onkelen ikke ville si noe hjemme. For han visste hva han ville ha sagt. Hele livet hadde han visst hva han ville ha sagt. At Singer hadde en slik ‘rar’ latter. Han var, selv i dag, når dette skrives, helt sikker på at onkelen ikke ville ha sagt at Singer hadde en slik kunstig latter, eller forsert stemme, men at han hadde hatt en slik ‘rar’ latter.

Mer er det faktisk ikke. En liten uanselig episode i Singers liv, hentet fra hans barndom. At han den gang ble flau over å bli iakttatt av sin onkel er vel i og for seg ikke så vanskelig å forstå. Det som er mer uforståelig er at denne episoden skulle lime seg fast til hans ubevisste hukommelse, og nå og da dukke opp i bevisstheten som et bilde, hvor han ikke bare husker at han ble flau, men fortsatt var flau idet episoden dukket opp igjen, ja han kjente en innett skamfølelse ved å huske dette. Singer er, når denne bok begynner, 34 år og står i ferd med å flytte til Notodden for å begynne en ny fase i sitt liv. Ser han tilbake på sitt liv er det først og fremst preget av rastløshet, grublerier, karakterløshet og plutselig avbrutte planer. For andre er det mulig han opptrer som en bestemt karakter, tydelig, men for seg selv er han ubestemmelig, ja anonym, og han foretrekker å være det. Bør han derved lide av skam? Nei, og til daglig var han heller ikke plaget av det. Men hvorfor kunne han da ikke forholde seg til dette barnets flauhet ved å bli iakttatt av sin onkel idet han framstår med en unaturlig og forsert latter, uten å bli overmannet av en uutholdelig følelse av skam på egne vegne? For ham var dette gåtefullt, og ikke så lite irriterende.

Det fantes også andre episoder, av en utviskende karakter, som dukket opp i bevisstheten hans og overmannet ham på en tilsvarende måte, og som ikke var episoder knyttet til barndommen, men kunne være ting som hadde hendt ham som voksen mann, ja til og med ganske nylig. Det var episoder som handlet om pinlige forvekslinger, eller misforståelser om man vil.

Singer kommer inn i et mørkt rom. Det kan være et rom hvor det skal være en filmframvisning, eller en jazzkonsert. Singer er litt sent ute, og slår seg ned ved et bord hvor han vet det sitter mange han kjenner. Det kan være rett før filmframvisningen, eller jazzkonserten, og lyset er dempet, slik at han skjelner ansiktene i mørket, hvor de blir svakt opplyst av flammer fra stearinlys på bordene. Han sier noe til sidemannen som er B. Men B ser forbauset ut, og svarer nesten litt desorientert, som om han ikke helt har skjønt hvorfor Singer har sagt det han har sagt, enda det Singer sier ikke er oppsiktsvekkende på noen måte. Da forstår Singer at det ikke er B som sitter ved siden av ham, men K. Med det samme han på denne måten er blitt klar over at han har gjort seg skyldig i en misforståelse, blir han helt ute av seg og vet ikke hva han skal gjøre. Han får lyst til å forsvinne, gjennom golvet, på klassisk vis, men det lar seg dessverre ikke gjøre, enda så mørkt det er, og det går heller ikke å benytte det samme mørket til bare å stikke av, for skaden er alt skjedd, og K vet utmerket godt at det er Singer som har satt seg ned på den ledige stolen ved siden av ham, og henvendt seg til ham på denne fremmede måten. Fremmed for K, for Singer pleier ikke å snakke til K på denne måten, det er til B han pleier å henvende seg i slike ordelag, på en naturlig måte; overfor K virker det unaturlig, og derfor har K stusset. Og Singer sitter ved siden av ham, og er pinlig berørt.

Singer er pinlig berørt fordi han har forvekslet K med B. K har stusset over dette, men vet ikke at Singer har gjort seg skyldig i en pinlig forveksling. I hvert fall ikke at han har forvekslet ham med B. Han har imidlertid hørt Singer opptre med unaturlig stemme, og Singer må derfor være på vakt overfor ham, og snakker febrilsk videre, på en slik måte at han ikke ytterlige skjerper K’s oppmerksomhet om det som har inntruffet. For tanken på at K skulle oppdage at Singer virkelig hadde forvekslet ham med B, er uutholdelig. Da ville han kjent seg avkledd, og sittet der med sin skam vis-à-vis K.

Denne episoden finnes i mange versjoner i Singers bevissthet. Felles for dem alle er at konstellasjonen mellom B, K og Singer er slik at det er umulig for Singer å si rett ut til K at han har forvekslet ham med B. Dette gjelder enten B og K begge er bekjente, og ingen av dem nære venner, av Singer, eller om B er en nær venn og K en bekjent, eller også om de begge to skulle bli oppfattet som nære venner, av Singer. Singer kunne ikke under noen omstendigheter ha oppklart fadesen overfor K, for det var ingen fadese, det var en uopprettelig og pinlig misforståelse. Han kan ikke si til K, idet han oppdager at K stusser, at dævern jeg tok feil av deg og B, for hvis han gjorde det, kunne K virkelig ha grunnlag for sin forbauselse og tenke: Er det slik han er når han snakker med B, det må jeg si. For selv om B bare er en bekjent, på linje med K, så har likevel den alminnelige setningen han har sagt til K, som han har forvekslet med B, hatt en fortrolighet i seg, som han bare har når han snakker med B, og denne ville da ha blitt utlevert til K, som han rett nok også snakker med, når han henvender seg direkte til ham, med en fortrolighet, men denne fortroligheten er annerledes, og vil ikke bli oppfattet av K som fortrolighet, men som innforståtthet, slik som heller ikke B opplever Singers henvendelser som fortrolige, men umiddelbart og naturlig innforståtte. Hva er det han har sagt til K, som han trodde var B? Helt alminnelige ting. Kanskje noe om mørket i rommet. Kanskje noe om filmen (eller jazzkonserten) de snart skulle se (høre). Kanskje en liten spøkefull bemerkning om været, om stolene, om bordet, om stearinlyset. Kanskje en replikk om en tredje felles bekjent, Y, som også K kjenner, sagt i en litt annen tone enn han ville ha snakket med K om Y i. Ja, kanskje hadde han snakket om Y på en måte som K ikke syntes passet på Y som person, enten det nå var ting ved Y som K ikke kjente til, eller det var for nedsettende om ham, eller for positivt. Eller hvis det var mørket Singer snakket om, på en ‘mørk’ måte, litt dystert, med en form for ironi, som han overhodet ikke pleide å snakke om mørke rom til K med; til K pleide han å snakke om mørke rom mer direkte, med henvisning til lysbrytere: mørkt rom - av med lysbryter; lyst rom - på med lysbryter, slik at K stusset over det dystert metaforiske ved den måten Singer denne gang snakket om mørket med K på. Og Singer utholdt ikke tanken på at han uforvarent på denne måten skulle ha innviet K i den innforståtthet vedrørende måter å snakke om mørket på som gjaldt mellom ham og B, som forøvrig heller ikke var noe annet enn en bekjent av ham, akkurat som K, ja tanken på det fylte ham med skam.

Egentlig bør man avbryte her, og gi uttrykk for at det kan være vanskelig å forstå hvorfor dette skulle være så pinefullt for Singer. Han har jo ikke gjort annet enn å følge elementære regler for konversasjon, eller for henvendelse til en god bekjent, i dette tilfelle B. Han snakker nå en gang annerledes til B enn med K, fordi han kjenner B og K på forskjellige måter, og den kontakt som har oppstått mellom Singer og B, bygger på andre erfaringer enn den som har oppstått mellom Singer og K, selv om de alle tre kjenner hverandre, og har såpass mange felles interesser at de kan påtreffes samtidig i dette mørke rom, grepet av den samme interesse for smal film, eller avansert jazz. Men det er noe Singer deler med B som han ikke deler med K, noe i tonen f.eks., og som er innforstått når han snakker med B, og som han gjerne vil skal være innforstått når han snakker med B, nettopp fordi det er B (og han er Singer). Til K vil han snakke annerledes, tonen dem i mellom er annerledes, og det er da noe alle kjenner til, at det er slik vi faktisk snakker med våre venner og bekjente; forskjellig i språk og tone fra venn til venn, fra bekjent til bekjent, og den eneste feil Singer her har gjort er at han tror han snakker med B, mens han i virkeligheten snakker med K, og det må da være tilgivelig! Men slik opplevde han det ikke. Han opplevde denne feiltagelsen som utilgivelig.

Kan det ha vært det at han avslørte seg? Ved det han sa? F.eks. om mørket? Ved den dulgte tonen han snakket med, som K stusset over og opplevde som fremmed? At K opplevde at han omtalte mørket på en ‘dypsindig’ måte, som bokstavelig talt skjøv ham ut i mørket (fra K), nettopp fordi det var en innforstått gest til en annen, som ikke ville ha oppfattet dette som en ‘dypsindighet’, men som en innforståtthet, bygd på en felles gjenkjennelighet ved mørkets ubønnhørlighet (som han overfor K altså hadde knyttet til det positive ved å slå av og på en lysbryter, det var deres innforståtthet med det samme, i bunn og grunn, like dystre mørket). Vet ikke, vet ikke, Singer vet ikke.

Det eneste han visste var hvordan han opplevde det, både når det skjedde, og når det dukket opp i bevisstheten hans, kort eller lenge etterpå. At han hadde vist fram sin alminnelige, men likevel nakne, fortrolighet overfor B til K, en fortrolighet K ikke hadde noe med. Og at han derfor måtte skjule seg, i skam. Men hvorfor denne episoden, f.eks. ved en annerledes, mer ‘dypsindig’, og kanskje derfor mer jålete måte å snakke om mørket på, skulle utløse slik gjennomtrengende flauhet i ham, og så lenge etterpå, kunne han ikke forklare.