Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ta ansvar for Rwanda

I EN KRONIKK

i Dagbladet den 08.11 etterlyser Gunnar M. Karlsen og Harald Stabell sterkere norsk støtte til å ferdigstille rettsoppgjøret etter folkemordet i Rwanda. Vi ønsker i den forbindelse å peke på nødvendigheten av et økt internasjonalt engasjement i den urovekkende politiske situasjonen i landet. Det har foregått en fastsegmentering av hutu og tutsi-identiteter til overgriper og offerroller som utnyttes strategisk av det sittende regimet, og dette umuliggjør enhver form for reell forsoning i landet.

BILDET AV DEN

politiske situasjonen i Rwanda er diffust. I april i år fant det sted en rørende markering av tiårsdagen for folkemordet. Fokus ble rettet mot de tiltak Rwanda selv har satt i gang for å skape fred og forsoning og hva landet har fått til i gjenoppbyggingsprosessen. Samtidig vekker regimets autoritære tendenser bekymring. Blant annet har lederen av den kenyanske menneskerettighetskomiteen uttrykt uro over det han oppfatter som forsøk på å reetablere tutsi-overhøyhet i landet med den konsekvens at faren for et nytt folkemord nå er tilstede. Disse kritiske observasjonene støttes av internasjonale Rwanda-eksperter, og i økende grad også av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch.

Tutsifiseringen av det rwandiske samfunnet innebærer at tilgangen til makt, velstand og kunnskap er reservert tutsier, som utgjør 15% av befolkningen. Twa utgjør 1-2 %, mens de øvrige 85% regnes som hutu. Da gjenoppbygingen av landets rettssystem startet ble dommerne rekruttert fra ulike etniske grupperinger, men etterhvert ble de fleste hutuene fjernet. I dag er dommerne hovedsakelig tutsier. Statistikk fra 2000 viser at av de 169 viktigste statlige postene tilfalt 135 av plassene medlemmer av RPF/RPA. Av disse 135 var 119 tutsier. Av alle borgermestre og ansatte og studenter ved universitetene var 80% tutsi.

ETTER FOLKEMORDET

i 1994, ble det på forespørsel fra Rwanda opprettet en midlertidig straffedomstol (ICTR) i Arusha, Tanzania for å dømme de ansvarlige for folkemordet. Senere valgte rwandiske myndigheter å boikotte denne domstolen. Likevel er ICTR blitt en domstol som gjennomfører seierherrenes justis. Ingen soldater fra president Paul Kagames gruppering, Rwandas Patriotiske Front, RPF (Nå Rwandas Patriotiske Arme, RPA), er tiltalt eller dømt for overgrep. En viktig årsak til dette er ICTRs begrensede jurisdiksjon, som bare strekker seg fra 1 januar til 31 desember 1994, og blir tolket til kun å omfatte handlinger knyttet til folkemordet. Heller ikke i det pågående nasjonale rettsoppgjøret, straffes tutsier for overgrep mot hutuer. Disse systematiske unnlatelsene preger både det formelle rettssystemet og den «tradisjonelle» gacacadomstolen.

Rwandas historie er ekstremt kompleks. I lys av tiårsmarkeringen av folkemordet, er det viktig å forstå at hvordan fortiden konstrueres i høy grad er et politisk spørsmål, og at fortiden således tilhører dem som har makt i nåtiden. I Rwanda eksisterer det to etnisk forankrede versjoner av landets historie, og i påvente av at det produseres en «akseptabel» nasjonalhistorie, er historiefaget midlertidig fjernet fra alle landets skoler. Med tanke på at 50 % av befolkingen var under 10 år i 1994 er dette en radikal undergraving av den oppvoksende generasjonens mulighet til å føre noen som helst form for samfunnsdebatt om fortiden.

ANSVARET FOR DEN

årelange undertrykkingen av hutu-majoriteten som fant sted nesten frem til president Habyariamana overtok i 1970, kan i en viss grad tillegges de belgiske kolonimaktene, mens hutuen Habyariamana spilte aktivt på etniske motsetninger frem til sin død i 1994. Mens det pågår en aktiv tutsifiseringsprosess, heter det offisielt at «vi er alle rwandere», og regimet har lagt ned lovforbud mot alle typer henvisninger til etnisk identitet. Det har også ført til at begrepet «divisionism» dvs. uttalelser som anses som undergravende oppfordringer til interetnisk hat, er blitt merkelappen som settes på all politisk virksomhet som oppfattes som splittende eller i strid med regimets ønsker.

Rwanda er blitt et angiversamfunn og politisk opposisjonelle blir forfulgt, fengslet og «forsvunnet». Det eneste aktive opposisjonspartiet, den demokratiske republikanse bevegelse (MDR) ble forbudt i mai 2003, fordi partiet bidro til «divisionism». Av samme grunn foreslo foreslo det rwandiske parlamentet i juni 2004 å tvangsoppløse den rwandiske menneskerettighetsligaen. Lederne er nå flyktninger i nabolandene. Samme måned ble Pasteur Bizimungu, en hutu som tjente som landets symbolske president fra 1994 til 2000, dømt til femten års fengsel for undergravende virksomhet. EU har nå bedt president Kagame presisere uttrykket «divisionism» nærmere.

FORHOLDET TIL

Kongo er ytterst problematisk sett fra et menneskerettighetsperspektiv. På tross av en fredsavtale, har Rwanda fortsatt sin innblanding i nabolandet, senest ved aktiv støtte til et opprør i øst-Kongo i juni. Denne innblandingen er begrunnet med behovet for å forsvare Rwanda mot hutuekstremister, å få brakt de ansvarlig for folkemordet inn for domstolene og å beskytte de tutsiættede banjamulenge mot overgrep i Kongo. Det kan stilles spørsmål ved hvem rwandiske myndigheter teller når de legitimerer innblanding i Kongo ved å refere til at det fremdeles finnes femten tusen væpnede hutuopprørere i det østlige Kongo. Det har vært hevdet at det dette tallet inkluderer kvinner og barn, og at det reelle antallet opprørere er langt lavere. Mens det finnes folkemordsansvarlige blant disse, må det antas at den store majoriteten er hutuer som vil hjem, men som holdes som «gisler» av ekstremistene. Samtidig har høykommisæren for flyktninger ikke møtt spesiell velvilje fra rwandiske myndigheter i sine forsøk på å repatriere hutuflyktninger til Rwanda.

VED Å FORTRENGE

etnisitet og fortid, samtidig som de nasjonale domstolene brukes selektivt legitimerer regimet en fortsatt splittelse av befolkningen. Forsøk på å skape et aktivt sivilt samfunn møtes med anklager om «genocidal» virksomhet. Skyldfølelse koblet med manglende kunnskap om den politiske situasjonen gjør at det internasjonale samfunn unnlater å komme med kritikk. Hvis man virkelig ønsker å ta på seg ansvar for å forebygge konflikt i sentral-Afrika, må ikke tragiske unnlatelsessynder fra 1994 bety at man forholder seg passive til menneskerettighetsovergrep i 2004.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media