Ta barnefilm på alvor!

Kjære Amanda-komité, dere forvalter det offentliges blikk og anerkjennelse. Dere er store og mektige. De dere hedrer vokser tjue meter minst. Jeg vil skrive til dere for å oppriktig takke for nominasjonen av min film «Titanics ti liv» til Amanda, og prøve å forklare hvorfor jeg følte jeg måtte takke nei. Samtidig vil jeg utfordre dere og hele resten av medie- og kultur-Norge til å gjøre fine ord om barn og barnekultur om til handling.

Jeg tror dere når dere sier at dere vil barn og kultur for barn vel. Kulturministeren sier det, politikere og byråkrater sier det, alle sier de synes barn og barnas oppvekst er viktig – når de holder festtaler. Men hva sier våre holdninger og handlinger i hverdagen om hva vi egentlig mener?

Barnefilmer er de mest sette filmene i Norge – de er Norges største kassasuksesser. Billettinntekter fra barnefilm subsidierer faktisk voksenfilm. Ingen ser så mye film, tv og dvd som barn, de fortjener å bli sett, hørt og tatt på alvor som publikum.

De to andre filmene som er nominert i kategorien beste barne/ungdomsfilm, «Mannen som elsket Yngve» og «Switch» er fantastiske filmer. Men de er ikke laget for barn. Bør vi ikke klare å dedikere én av nitten Amandapriser, den viktigste utmerkelsen i norsk filmbransje, til barnefilmen? Hva sier dette om filmbransjens syn på barn?

To grupper diskrimineres grovt i det norske offentlige rom, de meget gamle og de meget unge. De usynliggjøres. Det blir grunt og meningsløst å høre fiffen synes barnefilm er litt vel irrelevant, usexy og ukult å drive med. Fiffen mener også at våre eldste filmskapere ikke har peiling. Jeg mener vi står overfor ett dypt og grunnleggende demokratisk problem. Amanda-prisen er bare ett av mange symptomer på dette. Viktige livshistorier, stemmer og tanker går tapt. Mediemakten, definisjonsmakten er så ensrettet og monumental i dette landet og de som ties i hjel mister seg selv. For hvem ser vi ? Hvem ignorerer vi? Hvem står der, dirrende av tanker, følelser og historier, men forblir uhørt og usett? Eksisterer man i det hele tatt hvis man ikke ses, høres eller registreres? Det motsatte av kjærlighet er som kjent ikke hat, men likegyldighet.

Å gi barn tilgang til sitt magiske univers, å klare å være våken og til stede i livet. Å beholde sin evne til undring og eventyrlyst. Å dvele litt ved det sansenære og berike barns åndsliv. Hvem tar på seg denne oppgaven i dag? Noen i norsk film og TV? Tør vi? Kan vi? For hvor er dagens Alf Prøysen, Ivo Caprino, Torbjørn Egner og Anne Kath Vestly? Jeg vet de er der, men de slipper ikke til. Mediemakten og kulturfiffen går hånd i hånd og gir totalt blaffen i kunstnere som gjerne vil nå ut til de små – og de gir dermed blaffen i våre barn.

I etterkant av at min film ble trukket fra Amanda-nominasjonen, har jeg lest deres respons og jeg er egentlig imponert og glad. Jeg leser at festivaldirektør Gunnar Johan Løvvik sier han ønsker debatten velkommen.

Oppmuntret av det dere og de fleste kulturpolitikere har uttalt i media i sakens anledning, føler jeg at vi har et felles mål: Å skape mangfold innenfor kulturlivet og sikre et stimulerende og utfordrende filmtilbud for hele befolkningen, inkludert barn. Det gjenstår å finne ut av virkemidlene.

Her er min konkrete utfordring til dere: Når støvet har lagt seg etter Amanda-showet inviterer jeg dere til at vi møtes og sammen med andre engasjerte setter opp et manifest for norsk barnefilm.

- La oss finne mål og virkemidler for at norske barn skal få minst fem norskproduserte barnefilmer på kino hvert år. (Slik får også Amanda-komiteen fem barnefilmer å velge i hvert år.)

- La oss finne en barnejury som ser disse filmene og bedømmer barnefilmer på barnas egne premisser.

- La oss gjøre Amanda-prisen for beste barnefilm til et begeistrende incentiv for filmskapere, så vi hele tiden strekker oss etter å gi våre barn innholdsmessig god, kunstnerisk inspirerende og underholdende norsk film.

- La oss legge en klar strategi for å gjøre norsk barnefilm til Europas beste!

Jeg stiller opp klar til å ta i ett tak – gjør dere?