DEBATT

Debatt: Barnebøker

Ta bokdebatten, men uten staten

Debatten om barneboka «Sitronlimonaden» handler om at statlige instanser ikke skal gi råd eller veilede forfattere, forlag og formidlere som kan innsnevre ytringsrommet for skrivekunst.

«SITRONLIMONADEN»: Når pressgrupper eller enkeltindivider initierer tiltak for å få fjernet ei bok på bakgrunn av at noen blir krenket av en ytring, så er det en del av en større internasjonal trend, skriver leder i Norsk PEN, Kjersti Løken Stavrum. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
«SITRONLIMONADEN»: Når pressgrupper eller enkeltindivider initierer tiltak for å få fjernet ei bok på bakgrunn av at noen blir krenket av en ytring, så er det en del av en større internasjonal trend, skriver leder i Norsk PEN, Kjersti Løken Stavrum. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Norsk PEN jobber for fri presse, fri litteratur og fri kunst, og vi skal bidra til å fremme god forståelse og gjensidig respekt mellom nasjoner og folkegrupper. Vi er aksjonister for ytringsfriheten, og i utøvelse av denne grunnleggende friheten står uvilje mot statlig innblanding helt sentralt.

Dagsrevyen 14. september opplyser om at debattant Mina Adampour har klaget barneboka «Sitronlimonaden» inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) fordi den er – som klagen konkluderer med – rasistisk.

Susanne Kaluza, daglig leder av Litteraturhuset i Oslo, skriver i Dagbladet at hun har fulgt debatten med stigende undring.

Hun argumenterer at det er «nettopp å gjøre slike faglige vurderinger LDO er til for. På samme måte er det ikke «sensur» når en representant for allmennheten klager på en artikkel i VG til PFU, det er heller ikke «sensur» å klage på en sexistisk jobbannonse til LDO og be om deres uttalelse. I Norge eksisterer disse faginstansene nettopp for at vanlige folk skal ha et sted å henvende seg med nettopp slike spørsmål.»

PFU er pressens egen selvdømmeordning, og må ikke blandes sammen med statlige instanser. Norge står i en særstilling blant de fleste land i verden fordi hele bransjen slutter opp om dette fellesfaglige etiske vurderingsorganet. PFU-ordningen er kjemisk fri fra statlig innblanding, og denne innretningen gjør pressen i Norge reelt fri. Man skal ikke lenger enn til Danmark før man finner at justisdepartementet der oppnevner medlemmer til deres tilnærmede parallell; Pressenævnet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer