«Ta deg sammen!»

PERSONLIG ANSVAR: Det å stille krav til et menneske, er å tro på at det finnes evner og ansvar hos vedkommende.

I løpet av en uke har Dagbladet trykket to artikler der det fyres løs mot John Fredriksen fordi han utenfor Theatercafeen en kveld før jul ga penger til en tigger, samtidig som han sa «Ta deg sammen du, så blir det sikkert folk av deg også». Sissel Benneche Osvold var først ute med sine sure oppstøt, senere kom en helside fra informasjonsrådgiver Kjell Terje Ringdal som vulgær-retorisk slår fast at Fredriksen er ondskap, han er avstumpet, Ringdal ønsker at Fredriksen får pinnekjøttet på tvers i halsen ved neste julemiddag, og oppfordrer norsk næringsliv til å sende ham råtne egg i posten. Intet mindre !Hva er det som får presumptivt forstandige mennesker til å gå fullstendig av skaftet og legge seg på et absolutt lavmål av skittkasting? Og hva er det som får en avisredaksjon til to ganger på en drøy uke å bruke til sammen halvannen side på personangrep som selv en korrupt boksedommer måtte kalle slag under beltestedet?

LA OSS FORLATE Theatercafeen og Fredriksen et øyeblikk og se på hva som skjedde: Det var faktisk ikke annet enn at synspunkter som var normale og vanlige for en generasjon siden kom til uttrykk, kanskje på en litt sleivete måte, men dog ikke mer. Det er ikke lengre siden at det alminnelige synet på mennesket var at det selv var ansvarlig for sitt liv og sin situasjon, og i det store og hele måtte ta konsekvensen av sine egne valg og handlinger. Kierkegaard og andre etter ham har skrevet mye om dette. I dagens Norge skal det altså ikke mer til enn at man antyder et slikt syn før man blir utsatt for de mest avsindige angrep i en av Norges største aviser.

HVA HAR SKJEDD? Hvilke hendelser eller fenomener har ført til en slik total holdningsmessig saltomortale når det gjelder synet på menneskets personlige ansvar? Det gis selvfølgelig intet enkelt svar på slike spørsmål, men det finnes i alle fall ett som i det minste er interessant og som gir én god forklaring (av flere mulige): I boken «Noen spor» av Willy Pedersen, Erling Sandmo og Finn Skårderud skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen om den sosiale arven og Barnbyn Skå, en svensk institusjon for unge gutter på vei ut på skråplanet. Arkitekt var barnepsykiateren Gustav Johnson, som i 1967 fullførte sin doktoravhandling, som fikk førstesideoppslag i de store avisene. Overskriften som gikk igjen var at kriminalitet skyldes arv. Men dette var slett ikke hva han hadde funnet, skriver Pedersen, som fortsetter: «Likevel tok han metaforen og utga en populær utgave av avhandlingen, under tittelen Det sociala arvet . Budskapet hamres fast: Rus, kriminalitet, vold går i sosial arv. Sønner følger i fedres fotspor. Boka gikk rett inn som obligatorisk pensum ved universiteter og høgskoler i alle nordiske land.»Velferdsstaten var i ferd med å feste grepet, og nye profesjoner trengte kunnskap, forklarer Pedersen: «Psykologer, sosionomer og barnevernspedagoger (...) de trengte et faglig fundament. På kort tid ble et nytt språk utviklet. I dette språket ble metaforen «den sosiale arven» en slags kjerne.» Guttene på Skå hadde en høyere forekomst av risikofaktorer enn andre, men det var hele tida snakk om gradsforskjeller. Tre av fire gutter på Skå ikke hadde straffede fedre, og det som var viktigere, ifølge Pedersen, var at antakelig flertallet av de barna som hadde kriminelle fedre ikke selv fikk en slik skjebne.

SÅ LANGT Willy Pedersen i «Noen spor». Forskningen ga altså på ingen måte et entydig svar, men pga. behovet for faglig legitimitet i de nye omsorgsyrkene ble sloganet «det sociala arvet» hamret inn via media og fagbøker. Selv er jeg sosionom av utdanning og arbeidet i slutten av 70-årene på sosialkontor i Oslos drabantbyer. Da var troen på den sosiale arven og at mennesket ikke hadde et personlig ansvar for sitt eget liv, etablert som rådende ideologi. Kommunens penger satt løst, enhver som tråkket over dørstokken på sosialkontoret ble umiddelbart definert som ute av stand til å ta ansvar for sitt liv, sosialkontoret var hjelperen. Et arrogant og nedlatende syn på mennesket jeg ikke kunne leve med, og jeg sluttet i «bransjen». Fra å tro at mennesket har et personlig ansvar og ressurser til å mestre sitt eget liv, har vi altså kommet dit hen at det rådende syn i dag - i alle fall når det gjelder tiggere, kriminelle og andre det har gått skeis med - er at de ikke har hatt mulighet til egne valg, det er den sosiale arven eller samfunnets skrøpelighet og manglende omsorg som har ført dem dit de er. Og da er det ikke tillatt å si «Ta deg sammen», da havner du i Dagbladets gapestokk. Som om den sosiale arven var Sannheten med stor S, og troen på det personlige ansvar representerer et kaldt og kynisk menneskesyn.

MEN I DETTE «ta deg sammen» eller andre oppfordringer eller råd, ligger det faktisk en anerkjennelse av at denne personen har mulighet til å gjøre noe med sitt liv, har ressurser, har evne til å ta selvstendige valg. Velmenende sosionomer og andre omsorgsteknokrater som kommer løpende med sin medfølelse og sine bidrag plasserer seg uvergelig i rollen som formynder: Den som vet best, den som kan ordne opp for en stakkar som ikke mestrer sitt liv, en stakkar som ikke evner.

DET ER MIN påstand at myten om den sosiale arven har ført oss på avveie. Det å stille krav til et menneske er å tro på at det finnes evner og ansvar hos vedkommende, ikke et angrep. Det er et faktum at mennesker som vokser opp under ytterst vanskelige forhold kan greie seg godt, og det er faktum at mennesker som vokser opp i varme og ressurssterke miljøer kan havne på skråplanet. Når et helt samfunn innretter sin tenkning dit hen at mennesker som tar feil valg til skade for seg selv eller andre mennesker ikke har et personlig ansvar for dette, da må det gå galt. I løpet av de 30-40 år dette synet har rådet grunnen, har det ikke skjedd noe som helst i retning av en gunstig utvikling som for eksempel reduksjon i sosiale problemer eller redusert kriminalitet. Det eneste som skjer er at talspersoner for den sosiale arven roper på mer ressurser og anklager politikere, stat og kommune for unnfallenhet og manglende forståelse for problemene. Og at folk som sier «Ta deg sammen» blir hengt ut som den onde selv i avisene.