Ta det med ro

EFFEKTIVITET: Dovenskapen har reddet menneskeheten fra utryddelse.

I diskusjonen om hvordan fattigdommen i Norge skal reduseres har politikere og rikfolk vært opptatt av at fattigfolk må ta seg sammen og komme i arbeid. Dette utlegges som å ta de fattige på alvor, interessere seg for dem og derfor stille krav til dem, som Bjarne Håkon Hansen formulerte det i NRKs Standpunkt 17. januar. Å be folk «komme seg opp om mårran» er en måte å vise omsorg på, ifølge Hansen. Meningen er ikke å få fattige og sjuke til å drive dank fra tidlig om morgenen, men å få dem i arbeid. De skal bidra til fellesskapet, ikke ligge samfunnet til byrde, men ta et tak etter evner og muligheter. Da må det lønne seg å arbeide, understreket statsråden i Standpunkt-debatten. Kanskje er det på tide å spørre «lønne seg for hvem»? For den enkelte eller for samfunnet? I årevis har det vært god sosialpolitisk latin at ytelsene ved arbeidsløshet og uførepensjon skal være lavere enn det en kan få som arbeidsinntekt. Dermed skal flest mulig «lokkes» ut på arbeidsmarkedet. Men er det så sikkert at de som ikke er i arbeid bidrar mindre til fellesskapet enn de som har en jobb? Ville det «lønne seg» for samfunnet om flere holdt seg unna arbeidslivet og på den måten bidro til større samfunnsmessig velstand?

Artikkelen fortsetter under annonsen

OPPFORDRINGER OM å «ta seg sammen» og å «stå opp om mårran» er ikke kun uttrykk for nestekjærlighet, slik Hansen gir inntrykk av, men det ligger en oppfordring om at alle skal gjøre som Hansen og meg, arbeide hardt og trimme mye for å holde ut rotteracet. Bakenfor ligger også en småmoralistisk og litt fordømmende holdning til arbeidsløse, uføretrygdede og sosialhjelpsmottakere, om at de «sluntrer unna», «ligger fellesskapet til byrde.» Eller at «vi er alle i samme båt og må gjøre en innsats for fellesskapet, betalingsbalansen og konkurranseevnen». Men arbeidsløse, uførepensjonerte og sosialhjelpsmottakere, de denne moralismen gjerne er retta mot, bør ikke føle seg i samme båt som de som utsteder den slags appeller og formaninger.For det første kan vi stille spørsmålet: hvilket «fellesskap» er det snakk om? Er det «oss alle», uten unntak og uten klasseforskjeller? Skal rentenister, generaler, halliker, forretningsadvokater, forsikringsagenter, reklameguruer og vekkelsespredikanter, fremtids- og trendforskere også regnes til det arbeidende fellesskapet som ikke ligger andre til byrde?

KANSKJE SKULLE VI begynne å se nærmere på det «arbeidet» de utfører? Da vil vi oppdage at mange som «arbeider» ligger fellesskapet mer til byrde enn de som ikke deltar i produksjon av varer eller tjenester. At det de produserer har så store meromkostninger for «fellesskapet» at det fremfor å være et positivt bidrag, tærer på ressursene. Det gjelder for eksempel arbeiderne i våpenfabrikkene, på tobakksfabrikkene. Og børs- og eiendomsmeklerne, hvordan er deres netto bidrag til fellesskapets husholdning, til tross for økende aksjekurser og boligpriser? Antagelig ville folk flest hatt mer å rutte med hvis eiendomsmeklerne ble arbeidsløse eller uførepensjonert med for eksempel 150 000 per år, og eiendomsomsetting ble et offentlig anliggende med formål å presse prisene ned framfor opp, slik som nå. Det er bare gjennom en overflatisk betraktning at en kan konkludere med at det er spesielt de som er uten arbeid som ligger fellesskapet til byrde.Det omvendte er like alminnelig: de som ikke har lønnsarbeid bidrar en god del til samfunnets velferd. Cato Wedel har tatt dette perspektivet når han skriver:«At trygdede ikke deltar i det vi vanlig kaller yrkeslivet eller arbeidslivet vil ikke si det samme som at de ikke arbeider om en med arbeid mener noe mer enn lønnet arbeid. De aller fleste trygdede arbeider i større eller mindre grad for seg selv, de mest vanlige arbeidsaktiviteter synes å ha med eget hus og hjem å gjøre og i annen rekke med forefallende arbeid for slekt og naboer. I visse tilfeller kan trygdede også konvertere sin private trygd til offentlige tjenester innen det lokalsamfunnet de bor - alle disse former for samfunnsnyttig arbeid som trygdede utfører, blir utført på eget initiativ og ikke med noen som helst støtte fra myndighetene(...)»

DE SOM MENER at spesielt uførepensjonerte, mottagere av sykepenger og sosialstøtte, og arbeidsløse urettmessig tilegner seg fellesskapets ressurser, kan passende spørre seg om hvilke yrkesgrupper og næringer som ikke mottar «overføringer» og støtte fra det offentlige. Hva med jordbruksstøtte, subsidiering av skipsbygging og skipsfart, eller subsidier til kraftkrevende industri, støtte til «forskning» der resultatet ikke sjelden er empiriske bevis for den rådende dumhet. For ikke å snakke om den gruppa offentlig ansatte jeg selv representerer: professorene og andre ansatte på universitetene som hver måned får sine penger fra staten for bl.a. å bidra med moralisering over elendigheten uten å avsløre årsakene til den, og dermed risikere stemplet som useriøs eller illojal overfor staten som arbeidsgiver. Hvis nå arbeiderne, som skaper verdiene, også den merverdien staten eller «fellesskapet» skal fordele, velger å understøtte arbeidsløse, uførepensjonerte og gamle, og organisere samfunnet på denne måten, så er dette sympatisk og ikke vanskelig å forstå. Ingen universitetsansatt eller statsråd skal si at disse gruppene snylter mer på fellesskapet enn de selv gjør. Trygdene og pensjonene er en effektiv måte å omfordele på en rettferdig måte de samfunnsskapte verdier, og i øyeblikket det viktigste offentlige virkemiddelet for dette formålet. Det er som Halfdan Hegtun sa da Stortinget i 1966 drøftet Folketrygden: «et gledelig uttrykk for hvor langt vi er kommet her i landet når det er tale om sosial bevissthet og praktisk samfunnssolidaritet.»

DET ER PÅ TIDE å kaste på historiens skraphaug moralistiske påstander om at «dovenskap er roten til alt ondt», eller at «du skal tjene ditt brød i ditt ansikts sved.» I et samfunn som i stigende grad raserer miljø og natur, skaper utbrenthet og arbeidsnarkomani og stimulerer et vanvittig forbruk, er det kanskje på tide å ta det litt mer med ro og sove litt mer. Ser vi på menneskehetens historie kan vi si at dovenskapen, latskapen og ineffektiviteten har reddet arten fra utryddelse. Hadde vi i 200 000 år stilt de samme krav til økt produktivitet og effektivitet som vi har gjort i de siste 250 år, og fortsatt gjør, ville vi neppe eksistert som art i dag. Derfor kan de som klarer å ta det med ro, og ikke «står opp om mårran», trøste seg med at de også gir et viktig bidrag til menneskehetens overlevelse.