Debatt: Kvinnekamp

Ta det som en mann

Norge har kommet langt på likestilling, men vi er ikke likestilt. Vi må ta kampen hver eneste dag, ikke bare på kvinnedagen.

OPPLØFTENDE: Det er oppløftende å se hvilken vei det går.

Vi har kvinnelig statsminister, utenriksminister og finansminister. Stortingspresidenten er kvinne, og dommeren som leder Høyesterett er kvinne. Det er ikke alle land som kan skryte av det samme, skriver Astrid Nøklebye Heiberg, som fyller 83 år i april og er den eldste på Stortinget. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
OPPLØFTENDE: Det er oppløftende å se hvilken vei det går. Vi har kvinnelig statsminister, utenriksminister og finansminister. Stortingspresidenten er kvinne, og dommeren som leder Høyesterett er kvinne. Det er ikke alle land som kan skryte av det samme, skriver Astrid Nøklebye Heiberg, som fyller 83 år i april og er den eldste på Stortinget. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Du har helt sikkert hørt uttrykket «Ta det som en mann». Et slags svar på hvordan det er best å reagere i møte med noe vanskelig. «Mannsmot» er kanskje noe alle menn har, mens kvinner kan hente det fram i seg selv?

Jeg tror jeg kaster disse uttrykkene. Vi har akkurat lagt bak oss 8. mars. Mange gikk i tog og hevet paroler. Det er fint, men ikke nok.

Heiberg med handa under haka: Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
Heiberg med handa under haka: Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix Vis mer

Jeg mener de viktigste endringene for mer likestilling skapes i hverdagen der man er. Likestillingen skjer i det små. I hverdagen der man er. Den påvirkes av hvilke ord og uttrykk vi bruker, hvilke forventninger vi stiller og hvem vi heier fram. Ikke minst hvilke personlige egenskaper samfunnet knytter til kjønnene. Skal en god leder være omsorgsfull og følsom? Eller streng og rettferdig? Er man en god mor om man har hushjelp og serverer posemat til barna? Har det noe å si hvem som spanderer? Jeg mener det.

Disse trekkene er alle brikker i en større samfunnsstruktur som bidrar til at vi følger gammeldagse kjønnsrollemønster.

Min første store kvinnekamp startet under medisinstudiet. 14 av 100 studenter var jenter. Enda færre satt i ledende stillinger. Kun menn avgjorde hvem som fikk forskningsstipend, og der ble ikke arbeidet med pasientkontakt verdsatt. Samtidig møtte kvinnelige legekolleger pasienter som spurte om når legen kom.

Derfor foreslo jeg i fakultetsrådet nøytral kjønnskvotering for å sikre at flere kvinner kunne komme med pasientkontakt og endre helsetjenestens mannsdominans. Forslaget fikk først rungende nei.

Da kontaktet jeg konene til mennene i fakultetsrådet og inviterte dem til neste votering. De møtte alle opp. Oppmøtet gjorde inntrykk, forslaget ble vedtatt, og mange menn var sinte.

Slik ble det til at jeg fortsatte min kvinnekamp i hverdagen. Jeg var første kvinnelige professor innen psykiatri i Norge. Og den første kvinnelige presidenten i Røde Kors i 1993. Datidas kvinnesyn gikk inn på meg. En medstudent tok opp med meg at han syntes det var dumt at jenter fikk lov til å komme inn på medisinstudiet som var så ettertraktet. Vi skulle jo uansett bare gifte oss, så det var veldig bortkastet at vi tok opp plassene.

Han fikk aldri gjenta det. Men det gjorde meg sikker på at jeg aldri skulle gifte meg.

Så skjedde det. Jeg ga mitt ja til Arvid, mannen min. Han som hadde sittet ved meg på studiet. Dagen etterpå grein jeg noe så forferdelig. Hva hadde jeg gjort? Jeg hadde kastet bort alt jeg hadde strevd for.

Jeg husker Arvid ble forskrekket. Vi skulle være nyforlovet og lykkelige, så fant han denne kvinnen i full oppløsning. Men det gikk seg til.

Noe av det peneste Arvid har sagt til meg er: «Hvis du tror at jeg vil at du går hjemme med barna – og at jeg hver dag skal fortelle deg hva som har skjedd på sykehuset for at du skal kjenne på hvordan det er å være lege, da er du dummere enn det jeg hadde trodd.» Det var en deilig bekreftelse på at han syntes det var ålreit at vi delte på oppgavene hjemme. For det var ingen selvfølge.

Det er ikke lenge siden kvinner bare skulle være hjemme med barna. Men så, litt etter litt gikk kvinner ut i jobb. Med det kom flere barnehager, lengre permisjon, posesuppe og oppvaskmaskin. Kvinner var ikke nødt til å gå ut i jobb, men vi fikk anledning til det. For kvinner har det vært enormt frigjørende å ha mulighet til å slutte å vaske og lage mat. Og det har forandret synet på kvinner ganske fundamentalt.

Norge har kommet langt på likestilling, men vi er ikke likestilt. Jeg synes likevel det er oppløftende å se hvilken vei det går.

Vi har kvinnelig statsminister, utenriksminister og finansminister. Stortingspresidenten er en kvinne, og dommeren som leder Norges Høyesterett er en kvinne. Det er ikke alle land som kan skryte av det samme.

Likestilling er den personlige friheten til å utvikle og bruke de evner og anlegg vi har. Jeg håper kvinner og menn kan være enige i at hvis vi gjør det bedre å være kvinne, blir det bedre for alle. Så kanskje vi får et uttrykk etter hvert som sier «Ta det som et menneske».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.