SOMMERBOK: Etter uker med debatt om ungdomskriminalitet, voldsepisoder og gjengavsløringer kan det være lurt å lese Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei». Foto: Anita Arntsen
SOMMERBOK: Etter uker med debatt om ungdomskriminalitet, voldsepisoder og gjengavsløringer kan det være lurt å lese Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei». Foto: Anita ArntsenVis mer

Ta en pause fra krangelen om ungdomskriminalitet

Tante Ulrikkes vei til en bedre integreringsdebatt.

Kommentar

Det er mange som har lest den allerede, eller som har den liggende hjemme klar til å fortæres. Opplagstallet på 50 000 taler sitt tydelige språk. «Tante Ulrikkes vei», av Zeshan Shakar, er blitt folkelesnad - for å bruke et uttrykk litt fjernt fra lingoen i denne oppvekstromanen fra Stovner i Oslo.

Etter noen uker hvor økende ungdomskriminalitet, voldsepisoder og gjengavsløringer i Oslo øst og sør har sendt politikere, byråkrater, politiet og journalister på jakt etter løsninger og tiltak, er det fristende å peke videre mot bokhandelen og «Tante Ulrikkes vei». Det er sommer. Les, og forstå. Selv har jeg brukt litt tid på å la den synke, og knakk vel ikke helt koden før denne uka. Mer om det seinere.

Boka er allerede feiret, og trukket fram som en nøkkel for å kjenne hverdagslivet i det multikulturelle Norge. Det har skjedd i såpass stort omfang at da forfatteren vant Tarjei Vesaas debutantpris, og skrev det tradisjonsrike Vesaasforedraget som følger prisen, følte han behov for å advare mot å lese boka som en slags fasit. Som han skriver: «(...)jeg sitter med min sannhet, fra mitt ståsted. Terje på 47 med to tenåringsjenter på Haugenstua sitter med en annen. Fotballtalentet Naima på 16 fra Høybråten med en tredje».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er en klok nyansering, men Shakar trenger ikke unnskylde bidraget. Selv om innvandringsdebatten flommer over, er det et solid underskudd på fortellinger. De som tar leserne med på en reise som kan bidra til dypere, emosjonell forståelse. Som han også sier i foredraget fra tidligere i sommer: «Folk flest, journalister inkludert, har ikke særlig innblikk i hverdagen til minoritetsungdom på Stovner.» Jeg kan gjerne tilstå at jeg er en av dem. Da jeg vokste opp på Nordstrand i Oslo var det én med minoritetsbakgrunn på trinnet. Da jeg flyttet tilbake og fikk barn som startet på samme skole, var situasjonen omtrent den samme.

DIREKTE: Fra Oslo bystyre. Video: Oslo kommune TV Vis mer

På Stortinget denne uka snakket jeg med en som ennå ikke har lest boka til Shakar, men som ikke trengte det for å få meg til å forstå hva boka dypest sett handler om. Mudassar Kapur (42) er stortingsrepresentant for Høyre fra Oslo, og vokste opp i en sosialbolig i Gamlebyen, indre Oslo øst. «Hvis du ikke skjønner hvordan det er å vokse opp med lite penger, så forstår du ikke utfordringene mange steder i denne byen», sa han til meg. Da jeg fulgte opp med å snakke om den «delte byen», om økende fattigdom og de skarpe sosiale forskjellene mellom øst og vest i Oslo, arresterte han meg. Bildet av det delte Oslo kan bli for enkelt, påpekte ham. Det kan tilsløre mangfoldet blant de som bor der.

«Tante Ulrikkes vei» forteller parallelle historier, om sosial nød, og om sosial mobilitet. Om dyp fattigdom, omsorgssvikt som gjør livet til en beinhard kamp. Hvor samfunnet mister taket på mennesker helt fra starten, men også om et vanskelig utgangspunkt det går an å jobbe seg ut av.

Begge disse forståelsene må vi ha med. Integrering krever innsats, det krever ressurser, det er beinhardt arbeid. Men hvis vi i elendighetsbeskrivelsen vår overskygger det som fungerer, risikerer vi å ødelegge fruktene av innsatsen. Det er den vanskelige, men helt nødvendige balanseøvelsen i integreringsdebatten. God bok, og god sommer.