Jeg hører tusen forskjellige stemmer som roper i fortvilelse. Lyden er høy, og den blir stadig høyere. Jeg ønsker at vi lytter til alle disse stemmene, men dessverre er det du, og ikke jeg, som bestemmer dette. Du hører, men lytter ikke.

Hvor mange ganger må blomstene visne før de burde, for at du skal lytte? Hvor mange bilder av magre isbjørner trenger du å se for at du skal skjønne? Hvor mange ganger må flere tusen skoleelever streike for at du skal forstå?

Å handle mot klimaendringene i dag er det beste og smarteste du kan gjøre. Det beste du kan gjøre for de fattige og det beste du kan gjøre for de rike. Klimaendringer rammer alle mennesker, men det er de menneskene som kan, som burde kjempe for kloden. Og vi kan.

Klimaendringene er usosiale. Norge, som har tjent seg rike på å forurense, har kapital til å kunne leve godt med klimaendringene. Mens sykt mange mennesker som lever under fattigdomsgrensen, må stå i det og føle det på kroppen.

Det er urettferdig at du og din regjering fortsatt i dag kan få styre landet og vår handlekraft. Det er urettferdig at dere fortsatt øker oljeproduksjonen når dere er fullt klar over at klimaendringer dreper. Det er urettferdig at du kan stå og fortelle flere tusen ungdommer som står ute i regn og streiker for framtida, at dere kommer til å greie å nå målene i Paris-avtalen, når dere ikke gjør det. At det dere gjør for kloden er nok, for det er det ikke. Det er å lyve og gi falsk håp.