Ta kontroll over pengene!

Det blir stadig klarere at vi er vitne til en finanskrise som er mer alvorlig enn på 1930-tallet, men foreløpig er det håp om at motkonjunkturpolitikk og fordelingspolitikk vil dempe virkningene av finanskrisen på realøkonomien. Om det lykkes vil tiden vise.

I motsatt retning trekker at dagens finansmarkeder og økonomier i mye større grad enn på 1930-tallet er vevd sammen i gjensidige avhengighetsforhold som bidrar til dominoeffekter og risiko av ukjent omfang.

Kanskje kan de rike landene gjennom sine krisepakker ri av og mildne konsekvensene av finanskrisen. Men foreløpig er det ingen som kan forutse hvor dyp og langvarig krisen vil bli og hvilke effekter den vil få. Krisen representerer imidlertid ikke bare en trussel, men også en unik mulighet for å undersøke alternativer som kunne bringe det økonomiske systemet i samsvar med økosystemet. Det er tankevekkende at finanskrisen kunne utløse så store ressurser på så kort tid, mens man ennå ikke har lyktes med å sette inn effektive tiltak mot den globale oppvarmingen. I stedet for nok en gang å prioritere pengeøkonomien over livsgrunnlaget, burde dette være en anledning til å se økologi og økonomi i sammenheng.

Dagens finans- og pengesystem er ikke gitt av Gud, men resultatet av politiske beslutninger. Da verdens statsledere fastla etterkrigstidas finanssystem og dets institusjoner i Bretton Woods i 1944, hadde økonomen John Maynard Keynes et interessant forslag til en utjevningsmekanisme (The International Clearing Union). I korthet gikk det ut på at det skulle skje en automatisk overføring av penger fra de land som hadde langvarige overskudd i handelsbalansen til de land som hadde tilsvarende kroniske underskudd. Takket være intensivt lobbyarbeid fra USAs delegasjon ble dette nedstemt. Mye ville sett annerledes ut om Keynes hadde vunnet fram med sitt forslag. Bretton Woods-institusjonene, IMF og Verdensbanken, har lenge blitt kritisert for å fremme en urettferdig verdensorden og ensidig markedsretting av fattige lands økonomier med katastrofale virkninger.

G20-landene med USA i spissen vil løse krisen med mer av samme medisin som har skapt krisen, og tilføre disse institusjonene flere ressurser, mens FNs generalforsamling har satt ned en ekspertgruppe som skal foreslå løsninger for verdensøkonomien. Grovt sett representerer de to kriseinitiativene to motsatte prinsipper: Mens de første vil videreføre og styrke et system der hensynet til markedet og økonomien overordnes samfunnet, legger FN vekt på solidaritet, hensynet til sivilsamfunnet og bekjempelse av fattigdom. Et spørsmål som også bør stilles er hvordan skape et mer forutsigelig, pålitelig, bærekraftig og styrbart system der hensynet til samfunnet og livsgrunnlaget er overordnet hensynet til pengeøkonomien.

Krisen har igjen gjort Keynes’ teori om statens rolle i økonomiske krisetider til gangbar økonomisk teologi. Kanskje burde man også børste støvet av andre kriseteoretikere og historiske eksempler på krisehåndtering.

Etter å ha opplevd de ødeleggende skadevirkningene av økonomisk krise og deflasjon på slutten av 1800-tallet, utviklet forretningsmannen Silvio Gesell en teori om naturlig økonomi, der hovedelementet er en valutareform som gjør at penger tvinges ut i omløp og ikke kan hamstres. Dette sikres gjennom negativ rente på penger. På 1930-tallet ble slike pengesystemer med stor suksess tatt i bruk for å få i gang økonomien og få bukt med arbeidsløsheten i flere kriserammede østerrikske og tyske byer. Det ble innført lokale pengesystemer med sedler som måtte fornyes regelmessig ved å lime på frimerker til en viss prosent av pålydende. Ettersom ingen ønsket å sitte med seddelen den dagen den måtte fornyes ble pengene holdt i omløp og bidro til økonomisk aktivitet. Irving Fisher, professor i økonomi ved Yale-universitetet, ble inspirert av forsøkene i Tyskland og Østerrike, og fikk i gang tilsvarende lokale pengesystemer i USA. Han skrev boka «Stamp Scrip» i 1933. New Deal satte imidlertid en stopper for forsøkene da samtlige krisepenger ble forbudt under saneringen av bankvesenet.

I Danmark og Sverige er de rentefrie JAK-bankene arvtakere etter den rentekritiske tradisjonen. Ideen om en omvendt rentemekanisme finnes også fortsatt. Bernard Lietaer, tidligere ansatt ved den belgiske sentralbanken, der han blant annet har vært leder for det belgiske elektroniske betalingssystemet, er en av dem som argumenterer for et nytt pengesystem, som han omtaler som en «reprogrammering av den usynlige hånd» gjennom en negativ rentemekanisme.

At penger skal gi renter tas i dag for gitt som en slags naturtilstand, men har bare vært allment akseptert i vesten de siste hundre år. Både i antikken, innen jødedommen, kristendommen og islam har rente vært forbudt (i islam er det fortsatt forbudt).

Hovedproblemet med et pengesystem basert på renter er ifølge pengekritikerne at et slikt system favoriserer dagens forbruk over framtidas og fremmer kortsiktig gevinst framfor langsiktige investeringer. Dette fører til overutnytting av naturressursene. At pengene kan fungere som vare åpner også opp et rom for spekulasjon med penger som kommer i konflikt med realøkonomien.

Å forandre pengesystemet står ikke i den vanlige mann og kvinnes makt, men i påvente av omfattende reformer av pengesystemet, kan den enkelte ta kontroll over hva de pengestrømmer man selv representerer bevirker i samfunnet.

Verden over finnes banker og finansieringsinstitusjoner som styrer sine utlån etter etiske, sosiale og miljømessige kriterier. Et internasjonalt nettverk av investorer i den sosiale økonomien, INAISE, har eksistert siden begynnelsen av 1990-tallet. Dette nettverket rommer ulike virksomheter som har det til felles at de kanaliserer penger etter andre prinsipper enn profitt, samtidig som de driver profesjonell bankvirksomhet og ikke veldedighet.

Eksempler på alternative finansieringsorganisasjoner kan være mikrokredittsystemer som ledd i fattigdomsbekjempelse og sosiale og etiske banker som for innskyterne fungerer som vanlige banker, men som gjennom sin utlånsprofil styrer pengestrømmene til samfunnsmessig nyttige prosjekter. Ønsker man seg en mer menneske- og miljøvennlig utvikling, kan man som vanlig bankkunde enkelt bidra til at pengene man har på lønnskontoen bidrar til å finansiere tiltak som bidrar i denne retningen. I Norge er Cultura Bank en representant for de sosiale og etiske bankene. Cultura fungerer som en vanlig bank, men låner blant annet ut til økologisk jordbruk, produksjon og handel med miljøvennlige produkter, pedagogiske og kunstneriske initiativer og omsorgstiltak.

Ved å underlegge samtlige banker og andre forvaltere av penger etiske og sosiale regler, kunne myndighetene i større grad sørge for at pengene bidrar til langsiktige investeringer i bærekraftig utvikling og redusere mulighetene for spekulasjon i finansielle fantasiprodukter.

•Margunn Bjørnholt er magister i sosiologi med avhandling om alternative finansieringsorganisasjoner. Arbeider som forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.