Ta litteraturen på alvor

LITTERATUR: Litteraturdebatten de siste ukene har gjort oss kjent med blant annet forskernes manglende interesse for Anne B. Ragdes forfatterskap, fulgt opp av en selvrettferdig sutrekonkurranse mellom diverse forsømte forfattere. Debatten kulminerte med Forfatterforeningens avvisning av Frid Ingulstad på Bokprogrammet på NRK.

Ingulstad er underholdningsforfatter og selger bra, noe som i manges øyne gir henne en rettmessig plass i Forfatterforeningen. Dagsavisens kulturredaktør Mode Steinkjer harselerer med Forfatterforeningens leder Anne Oterholms stotrende svar om at forfattere av Ingulstads kaliber ikke har den samme interesse av å snakke om litterære verdier som om kulturpolitikk (Dagsavisen 27.01.07).

Jeg på min side ble imidlertid skuffet over at en så fremtredende person i den litterære offentligheten ikke klarte å forsvare foreningens standpunkt klarere. Oterholms svar bar i stedet preg av å ikke ville fornærme noen. Jeg skulle ønske at hun i stedet hadde fremhevet Forfatterforeningens jobb med å ivareta helheten i litteraturen, og at Ingulstads bøker må vike for å beskytte smalere litteratur som for eksempel lyrikken. Oterholm kunne også ha sagt at etter Forfatterforeningens vurdering skriver Ingulstad rett og slett for dårlige bøker. Det må være mulig for den som mer enn alminnelig opptatt av litteratur å avvise noe uten å måtte bli beskyldt for snobberi hver eneste gang.

Ingen kunstretning i Norge beskyldes oftere for snobberi enn litteraturen. Det er på tide at litteraturen blir tatt på alvor, og ikke minst tar seg selv på alvor.

DET ER NOE SOM SKJER idet litteraturen blir debattert i media. Kulturjournalister begynner å snakke om snobberi og elitisme, Erik Fosnes Hansen kommer på radio og skjeller ut folk på direkten og litteraturprofessorene holder kjeft. Det såkalt folkelige seirer.

Litteraturviterne må dermed nok en gang forsvare seg mot anklager om neglisering av underholdningslitteraturen, tegneserien og fantasyromanen. Det ender opp i en forenklet sjangerdebatt og et argument om leserens makt. Sjelden dreier det seg om å definere litteraturen.

Jeg ønsker at forurettede forfattere så vel som kulturjournalister setter seg ned og forsøker å definere hva de mener er underholdningslitteratur, med kriterier på hva slik litteratur skal inneholde. Ikke minst bør de forsøke å vise meg, Oterholm og litteraturviterne hva som gjør deres litteratur unik.

Klarer ikke de ikke å lage en slik definisjon, foreslår jeg at de fortsetter å skrive en bok i måneden og gleder seg over salgstallene. Det er ingen skam i det. For meg som litteraturviter er litteraturen viktigst i seg selv. Behovet for gjenkjennelse viker for opplevelsen av oppdagelse og nye tanker. Det er derfor jeg sannsynligvis aldri kommer til å lese Ingulstad. Det er derfor jeg foretrekker Trude Marstein framfor Hanne Ørstavik og Dostojevskij fremfor Tsjekhov.