PÅ MANNEN, ETTER BALLEN: Pablo Zabaleta er tilsynelatende mer interessert i å ta Arsenals Theo Walcott enn ballen. Likevel er det forsvarsspill av verdensklasse, mener Tuftebarten. Og Zabaletas Manchester City vant. Foto: Andrew Yates / AFP / NTB Scanpix
PÅ MANNEN, ETTER BALLEN: Pablo Zabaleta er tilsynelatende mer interessert i å ta Arsenals Theo Walcott enn ballen. Likevel er det forsvarsspill av verdensklasse, mener Tuftebarten. Og Zabaletas Manchester City vant. Foto: Andrew Yates / AFP / NTB ScanpixVis mer

Ta mannen, ikke ballen

Det er lov å diskreditere en person fordi han ikke lever som han lærer. Det kan til og med bli god lesning av det.

Meninger

Det anses som selve kardinalsynden i samfunnsdebatten: Å ta mannen i stedet for ballen. Men er det egentlig så ille som Sanna Sarromaa skal ha det til? La meg forsøke meg med et forsvar for ad hominem-argumentet.

SPALTIST: Tuftebarten skriver hver torsdag i Dagbladet.
SPALTIST: Tuftebarten skriver hver torsdag i Dagbladet. Vis mer

For det første, analogien baserer seg på at samfunnsdebatten er en fotballkamp. To lag (la oss kalle dem venstre- og høyresiden) møtes til kamp. Alle kan reglene. Ballen er argumentet, og kampen kan først avgjøres om den går i mål. Sagt på en annen måte: det beste argumentet vinner. Men selv i en fotballkamp er det lov å ta mannen, ikke ballen. Theo Walcott jager ballen nedover venstrekanten. Hva gjør Pablo Zabaleta? Han skjermer ballen utover linjen. Er han interessert i ballen? Nei. Tar han mannen? Ja. Er det forsvarsspill av verdensklasse? Ja, det er det.

La oss teste ad hominem-argumentet i praksis: «All reklame for en forretning eller for en politikk kan bare føre fram når en hamrer den inn i hodet på folk iherdig nok». Et godt argument? Er du enig? Uenig? Det kan kanskje diskuteres. Men om du får vite at jeg har hentet det fra side 177 i Hitlers «Min kamp», får du ikke lyst til å avskrive hele argumentet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre, hva om det offentlige ordskiftet ikke er fotball i det hele tatt? Tenk om det er bryting? En alles kamp mot alle, der rå makt avgjør – ikke skriveferdighetene til et knippe middelklasseskribenter. Og tenk om det midt i denne brytekampen tripper en kronikkforfatter inn på matta og trikser nonchalant med en ball. Da har du bare én ting å gjøre: ta mannen, glem ballen.

Jeg tror samfunnsdebatten er en slik brytekamp, men vi har blitt forledet til å tro at det er fotball vi spiller.

Ja, vi trenger flere ad hominem-argumenter! Samfunnsdebatten har tross alt blitt like navlebeskuende som en gastroskopi. Og du vet hva som rimer på gastroskopi? En habermasiansk utopi.

Det jeg prøver å si er at det betyr noe hvem som framfører et argument. Det er lov å påpeke at vinterens debatt om vaskehjelp stort sett ble framført av mennesker på Oslo vest som satt med mac’en i fanget – ingen vaskehjelper fikk slippe til. Det er lov å diskreditere en person fordi han ikke lever som han lærer. Det kan til og med bli god lesning av det.

Kronikkene Kjetil Rolness og Harald Eia kastet på hverandre i 2010 var en oppvisning i velformulerte personangrep. Jeg leser dem på nytt med jevne mellomrom av rent litterære grunner. Det er lov til å avfeie synspunktene til dagsavisas faste kommentatorer ene og alene fordi de er dagsavisas faste kommentatorer. Alvorlig talt: De får betalt for å ha én mening i uka. Ingen har 52 gode argumenter i løpet av et år.

Det er også lov å avfeie anonyme, Fritt Ord-finansierte mediekritikere av den enkle grunn at man ikke vil diskutere med noen man ikke vet hvem er, selv om argumentene er enn så gode.

Og skulle noen i verste fall befinne seg i mer enn én kategori, både være en fast skribent og feig nok til å skrive under pseudonym, ja da ville det være lov å avskrive både mannen og ballen for evig tid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook