KRITIKERROST: Téa Obrehts debutroman ble tatt imot med jubel blant amerikanske kritikere. Nå har den kommet på norsk. Foto: SCHIBSTED / BEOWULF SEEHAN
KRITIKERROST: Téa Obrehts debutroman ble tatt imot med jubel blant amerikanske kritikere. Nå har den kommet på norsk. Foto: SCHIBSTED / BEOWULF SEEHANVis mer

Téa Obreht (26) er et litterært vidunderbarn

Fantastisk epos fra Balkan.

ANMELDELSE: Superlativene haglet da tjueseks år gamle Téa Obreht debuterte med «Tigerens kone».  

«Underverk og fantastisk talent» og «mest fengslende litterære oppdagelsen på mange år» skrev kritikerene, som også sammenliknet henne med Leo Tolstoj.

Og Obreht er virkelig et litterært vidunderbarn. Det er nesten ikke til å tro at en så ung jente har skrevet et så omfattende epos som «Tigerens kone». 

Legender og overtro
Téa Obreht bor i USA, men vokste opp i Beograd med sin mor, morfar og mormor. Det gjør også Nathalie, fortelleren i denne boka. Hun er lege, og reiser rundt med sin venninne på landsbygda for å hjelpe barn i et krigsherjet Balkan. Hun får beskjed om at bestefaren er død, på mystisk vis. Fortellingen kommer til å parallellisere hans oppvekst i en liten landsby under annen verdenskrig, med hennes oppvekst i Beograd under den nye krigen.  

Romanen spiller på gamle legender og overtro, og jeg har sjelden sett det så vellykket som her.

Téa Obreht (26) er et litterært vidunderbarn

En skikkelse går igjen, mannen som ikke kan dø, nevø av den onde selv. Han samler sjeler under begge krigene. Dyreparken spiller en sentral rolle. Den blir bombet under begge krigene, et symbol på krigens meningsløse brutalitet, eksotiske dyr virrer rundt i hovedstaden. Under annen verdenskrig kommer en tiger seg unna. Den begynner å vandre og havner i en øde landsby. Der bor bestefaren, og en døvstum kvinne med en ektemann som denger løs på henne. Den døvstumme og tigeren får et selsomt forhold, hun blir «tigerens kone». Den lille landsbyen mener tigeren er den onde selv.    

Mest imponerende er hvordan Obreht har klart å samle alle fortellingene.

Hun spenner opp et stort lerret som dekker mange tiår; landskap, historikk, utallige skjebner som hun fletter inn og spinner videre på.

Bjørnejegeren Darisa, hvis forhistorie trekker inn det østerriksk ungarske keiserriket. Sigøynerne som graver etter en avdød forfar i det håp å gjøre barna friske.

  
Krigens meningsløshet
Et sentralt tema er den siste krigens meningsløshet. Bestefaren var ortodoks, hans kone muslim. «Hva koster det meg å si god id til henne en gang i året — når hun er villig til å tenne lys for mine døde i kirken», sier han. Unge Nathalie studerer medisin. De mangler kropper til anatomitimene, inntil de får hauger av dem: Busslaster med forbrente likdeler av bein, armer og hoder.

«Det var bare så vidt du kunne avgjøre hva de var, langt mindre sette dem sammen til kropper, ansikter, personer som noen hadde elsket.»

Når romaner gjør et så sterkt inntrykk, også språklig, betyr det i tillegg at oversetteren har gjort en svært god jobb.