EN AV DE ERFARNE: Erik Poppe laget «Kongens nei» som en del av filminstituttets pakkefinansering. Nå kuttes den.
EN AV DE ERFARNE: Erik Poppe laget «Kongens nei» som en del av filminstituttets pakkefinansering. Nå kuttes den.Vis mer

Ta vare på de erfarne filmskaperne

For mange norske kinofilmer er laget av regissører som ikke har gjort dette før.

Kommentar

Oppgittheten sukker gjennom filmbransjen etter at det ble kjent at pakkefinansieringsordningen for etablerte regissører blir kuttet. Pakkeløsningen skulle sikre erfarne filmskapere som Erik Poppe og Joachim Trier kontinuitet i filmproduksjonen.

Slik skrives neste kapittel i den evige diskusjonen om overvekten av førstegangsregissører i norsk film. Den har pågått i flere tiår, og er vanskelig å finne noen løsning på. Det har jevnt over vært enighet om at en for stor andel av norske filmer er debutantarbeid — i fjor var hele 53 prosent av norske filmer laget av førstegangsregissører. Samtidig har det vært vanskelig å få støtte til videre produksjon etter at den etterlengtede debuten er unnagjort. Før resulterte dette for det meste i et sjikt av rimelig bitre norske eksregissører, som gikk i årevis uten å få jobbe til tross for velvillig oppmerksomhet ved filmfestivalene i Berlin og Venezia. Nå sier produsent Stein Kvae at han frykter at etablerte regissører heller vil komme til å takke ja til internasjonale prosjekter, og overlate den norske kinofilmen i mer ustø og uerfarne hender.

Det hører med til historien at flere frivillig hopper av etter å ha laget sin første film, fordi arbeidet viste seg å være mer stressende og mindre skapende enn hva de hadde sett for seg. Å slippe til debutanter er dessuten den enkleste måten å komme etterlysningene etter større mangfold og bedre kjønnsbalanse i møte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men når tallene er som de er, er det også grunn til å se nærmere på hvordan det tenkes om det å lage film: Om filminstituttet er for raske til å avskrive filmskapere som ikke hadde så stort gjennomslag som man skulle ønske med debutverket, og se seg om etter et nytt bråtalent, en som vil ta bedre vare på muligheten. I det ligger et litt farlig syn på film som noe som er mer et resultat av rått talent og mindre av prøving og feiling.

For det er nesten rart at det lages gode filmer i det hele tatt. En filmproduksjon er et enormt og uoversiktelig sirkus, avhengig av mange Sforskjellige mennesker som skal trekke i samme retning, av riktig logistikk og budsjettering, av vær og vind, av penger som kommer i tide og timeplaner som har rom. Kortfilmproduksjoner er ikke helt godt nok som forberedelse. Det er klart en innspilling, og spillefilmen som kommer ut av den, vil være preget av å ha vært laget av en regissør som ikke har tidligere erfaring med å sitte på toppen av et så enormt knippe med avgjørelser. Det er klart de vil ha bedre forutsetninger for å lage filmen de ser for seg etter å ha fått førstehåndskjennskap til prosessen.

Filminstituttet bør få en bedre erstatning for pakkeordningen enn den vage formuleringen om at tidligere resultater kan vektlegges. Og norske regissører bør verdsettes for sårene de har med seg fra tidligere slagmarker.