JA TIL EU-TOG: Folkeavstemningen i Storbritannia om EU-medlemskap forteller om et britisk folk som føler seg overkjørt og tilsidesatt, skriver kronikkforfatteren. I London viste tilhengere av fortsatt medlemskap sin støtte til EU etter avstemningen.
 Foto: Daniel Leal-Olivas / Pa Photos / NTB Scanpix<div><br></div>
JA TIL EU-TOG: Folkeavstemningen i Storbritannia om EU-medlemskap forteller om et britisk folk som føler seg overkjørt og tilsidesatt, skriver kronikkforfatteren. I London viste tilhengere av fortsatt medlemskap sin støtte til EU etter avstemningen. Foto: Daniel Leal-Olivas / Pa Photos / NTB Scanpix

Vis mer

Ta vare på frivilligheten

Avstanden mellom folket og politikere øker, og protestene er høylytte. Folk føler seg overkjørt.

Meninger

Storbritannias tillitskrise kan også oppstå i Norge, hvis vi ikke tar vare på samfunnets vaktbikkje og demokratiske trykkventil: Frivilligheten.

Folkeavstemningen i Storbritannia om EU-medlemskap forteller om et britisk folk som føler seg overkjørt og tilsidesatt. Samtidig med at landets ledere går av i flokk, fortsetter en tillitskrise å vokse fram i Europa. Avstanden mellom folket og politikere øker, og protestene er høylytte.

Nylig ga den globale alliansen for sivilsamfunn og innbyggerengasjement, CIVICUS, ut sin årsrapport med status for verdens sivilsamfunn. Hovedkonklusjonen er at altfor mange mennesker nektes tilgang til beslutningsprosesser. De ekskluderes fra offentligheten på bakgrunn av kjønn, seksuell identitet, etnisitet, mental helsetilstand, flyktning- og migrasjonsstatus og inntekt.

Samtidig blir sivilsamfunnets forutsetninger dårligere. CIVICUS hevder masseprotester over hele verden i alt fra den nylig aktualiserte aksjonen Black Lives Matter mot politivold i USA til protester mot søppelhåndtering i Libanon og korrupsjon på Island, uttrykker et sivilsamfunn som ikke har nødvendig rom til å fungere. Masseprotester er aldri første virkemiddel - de er uttrykk for at andre former for demokratisk deltakelse, slik som stemmegivning, lobbyvirksomhet, nettdebatt og frivillighet, oppleves som nytteløse.

De frivillige organisasjonene har enten hatt begrensede rettigheter eller evner ikke å tjene folkets interesser i tilstrekkelig grad, men folket har fortsatt hatt det samme behovet for å engasjere seg mot urett. Det fører til store protester, som ofte viser seg resultatløse på lang sikt fordi det ikke fins representative strukturer i sivilsamfunnet som kan følge opp.

Den betente, britiske situasjonen rundt Brexit glir fint inn i denne konteksten. I Storbritannia får frivillige organisasjoner stadig mindre innflytelse i beslutningsprosesser, ifølge Independence Panel. Det har direkte sammenheng med loven The Lobbying Act, som ble vedtatt i 2014 og begrenser frivillige organisasjoners mulighet til å drive lobbyarbeid, særlig i året før valg. I tillegg vrir myndighetene støtten til frivillige organisasjoner mot kontrakter knyttet til spesifikke resultatmål, og ofte med såkalte «gagging clauses», altså klausuler som forhindrer organisasjonene fra å ytre seg kritisk mot myndighetene. Resultatet er at organisasjonene i økende grad ses som leverandører for det offentlige og i mindre grad som legitime, uavhengige representanter for folket med mulighet til å skape sosial endring.

Det britiske folket er i ferd med å miste en av sine viktigste kanaler for demokratisk deltakelse - det er ikke rart de ønsker seg folkeavstemninger.

I Norge har frivillig sektor fungert som en sikkerhet for at bredden av befolkningen blir hørt på en helt annen måte enn i Storbritannia, hvor organisasjonene er mer veldedige organisasjoner enn interesseorganisasjoner. Her hjemme fins det omtrent ikke en helsediagnose, aktivitet eller sosial gruppe som ikke har sin egen organisasjon, og frivillighetens viktige rolle er tverrpolitisk anerkjent.

Organisasjonenes demokratiske struktur bygger folks tillit til at organisasjonene representerer deres interesser. Folk møtes alle i sine lokallag, som har innflytelse til øverste organisasjonsledd, hvor kontakten med sentrale myndigheter ofte er tett. Organisasjonenes offentlige engasjement og politiske innspill styrker de demokratiske beslutningsprosessene, der interessegrupper blir hørt, og deres stadige offentlige engasjement bidrar til at flere føler seg inkludert. En sterk og uavhengig frivillighet forebygger på denne måten mistillit mellom folket og politikere.

I et globalt perspektiv er vi i Norge heldige som har en regjering som ser verdien av en selvstendig frivillighet. Men vi er bekymret for utviklingen også her. Det er bare et halvår siden organisasjonen Juss-Buss fikk brev fra Justisdepartementet med beskjed om at de ikke kunne bruke sin statsstøtte til å drive politisk arbeid. Slike holdninger svekker organisasjonenes mulighet til å være vaktbikkjer for myndighetene, garantere for at politiske vedtak fungerer i tråd med intensjonen og være folkets stemme når ting ikke fungerer.

Også i Norge ser vi en økende tendens til at offentlig støtte gis som prosjektstøtte med krav til målbare resultater. Da risikerer vi at de frivillige organisasjonene også her blir leverandører av oppgaver det offentlige har definert i stedet for å definere egne aktiviteter med utgangspunkt i eget formål og behov de ser i samfunnet rundt seg. Det utfordrer den unike tilliten frivillige organisasjoner har med sin posisjon som verken en del av næringslivet eller det offentlige. Det er en tillit vi ikke kan vedta, men som har en sosial verdi som ikke kan måles i kroner og øre.

Lærdommen fra Storbritannia kan kanskje være at et levende demokrati ikke bare handler om deltakelse i valg, men om den fortløpende muligheten til å påvirke beslutningstaking gjennom å uttrykke sine meninger og engasjere seg i politisk aktivitet.

Vi må jobbe for større rom for frivilligheten, ikke bare forhindre at det blir mindre. Vi oppfordrer både lokale og nasjonale myndigheter til å gjøre ord til handling og konkret støtte opp om en fri frivillighet og hegne om det rommet frivillige organisasjoner har til å sette agenda og sørge for at folket blir hørt. Vi oppfordrer organisasjoner til å ta ansvar for å bevare egen uavhengighet, heve stemmen, sette ambisiøse mål og samarbeide for å skape endring. Og vi oppfordrer norske medier til å la dem som representerer mange komme til orde og beholde sin viktige stemme i en bred offentlighet.

Heller ikke her hjemme må det oppfattes som nytteløst å engasjere seg. Også vi må jobbe for at bredden av folket føler seg inkludert - ikke fremmedgjort. Og den beste kanalen for det, er frivilligheten. Eller som FNs rettighetseksperter Alfred de Zayas og Maina Kiai sa i september:

- Et ekte representativt demokrati eksisterer ikke uten et godt nok rom for sivilsamfunnet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook