Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ta vare på klubben i ditt hjerte!

Frivilligheten er bærebjelken i norsk idrett, og den største feilen vi kan gjøre er å ta den som en selvfølge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TAKKET VÆRE oljeformuen i Nordsjøen er Norge blitt verdens beste land å leve i. Derfor har vi kunnet bevilge oss mye, og tillater oss samtidig å arbeide stadig mindre for stadig flere goder. Forventningseksplosjonen er enorm - mange mener at staten skal sørge for det meste, men at andre skal bidra først. Det er stadig flere som snakker i tredje person; som «i dag er det ingen som bryr seg» og «i dag er det ikke vits i». I denne utviklingen settes frivilligheten under press. Men heldigvis lever frivilligheten i beste velgående i de fleste av landets 12.000 idrettslag og klubber. Å møte de glitrende blikkene til ildsjelene i norsk idrett når de stolt forteller om klubben sin, er den største inspirasjon jeg opplever som idrettsleder. Derfor bruker jeg mye tid på å besøke klubber i det ganske land. Som idrettspresident blir jeg stolt når norske utøvere bidrar til at nasjonalsangen spilles og det norske flagget heises, men jeg blir like stolt når små og store ildsjeler viser frem klubben sin, klubbhuset sitt eller idrettsanlegget de har i lokalmiljøet. Den iver og energi som fremvises da er helt makeløs. Å se barn og unge i glad idrettslek er et fantastisk syn.

DE VERDIER SOM frivillige viser når de hver dag står på for at idretten skal bevare sin identitet som en frivillig organisasjon, ser man først og fremst i klubbmiljøene. Den varme gleden man føler når man treffer slike mennesker, får man ikke kjøpt for all verdens penger. Frivillighet er som vaffellukt. Den lar seg ikke beskrive. Den må bare kjennes. Men det slår meg hvor lett det er å ta denne frivillige gløden for gitt. Frivilligheten er bærebjelken i norsk idrett, og den største feilen vi kan gjøre er å ta den som en selvfølge. Ikke fordi jeg tror den vil forsvinne, til det er kraften for sterk. Men fordi vi lett kan glemme å vise frem alle som yter og gir av sin tid i et samfunn der tidsklemma paradoksalt nok er blitt et vanlig begrep, til tross for at vi aldri har hatt mer tid til overs enn i dag. I en verden som påstås å bli stadig mindre, men der avstandene mellom mennesker åpenbart er i ferd med å bli større. I et samfunn som aldri har vært rikere, men der tradisjonelt «samfunnslim» forvitrer til fordel for individuell konsumentlogikk og kjøpekraft. Vi må bruke mer tid sammen, noe vi blant annet kan gjøre i miljøene som klubbene har skapt.

DET ER GIVERGLEDEN som er drivkraften for frivilligheten. Våre frivillige har skjønt at når ti mennesker kommer sammen for å gi, får alle noe av ni andre. De frivillige må imidlertid bekreftes, sees og vises frem. Den viktigste stimulans for giverglede er mottakerglede, og derfor må vi bli bedre på aktivt å gi uttrykk for takknemlighet til alle dem som bidrar. Og vi må vise frem lagene våre med stolthet! Det gjør vi blant annet gjennom kampanjen «Klubben i mitt hjerte» som starter i morgen, lørdag.Idrettslag og klubber landet over lever i hovedsak fordi det legges ned så mye frivillig arbeid. Vaffelsteking, loddsalg og mye annet godt bidrar til at barn og ungdom har verdifulle miljøer de kan bygge sin oppvekst rundt. Det fellesskap som disse klubbene gir i sine lokalsamfunn, hadde vi ikke klart å bygge på annen måte. Det engasjement man får rundt den lokale klubben, enten det gjelder konkurranser aller andre tiltak, er selve kronjuvelen i samfunnet vårt. Og ikke minst, det er en fornybar ressurs i motsetning til oljeformuen i Nordsjøen.

DESSVERRE OPPLEVER VI stadig flere som sier «jeg har ikke tid til dugnad i helgen, er det greit at jeg betaler noen hundrelapper»? Dersom dette blir gjennomgangstonen, går vi mot en «drive through» frivillighet, der man kjøper seg fri for å slippe dårlig samvittighet. Da har vi en formidabel oppgave i å vise frem hvor mye nærværet betyr. Det å treffes, snakke sammen og jobbe sammen er en viktig del av opplevelsen. Vi har en utfordring i å bli mer fleksible i anvendelsen at våre frivillige krefter ved å vise større fleksibilitet. Jeg har ofte hørt foreldre som får dårlig samvittighet fordi det ikke passer å være frivillig hver mandag kl 18, når det passer klubben. Det gjelder å vise imøtekommenhet, og stadig fokusere på at også små bidrag gir resultater.

LIVSSTILSSYKDOMMER er noe av prisen vi betaler i vårt luksussamfunn med økende passivitet. Dagens generasjon kan bli den første som lever kortere enn foreldrene, fordi fysisk inaktivitet skaper uløselige helseproblemer. Da er landets idrettslag viktige verktøy for å motvirke utviklingen gjennom å tilrettelegge for aktivitet. For å sette fokus på klubbmiljøene arrangerer Idrettsforbundet sammen med Dagbladet, Norsk Tipping og P4 for fjerde gang kampanjen «Klubben i mitt hjerte». Det engasjementet som dette prosjektet skaper i det ganske land er imponerende, og det beste bevis på at miljøene rundt landets idrettslag verdsettes høyt. På mine mange besøk hos klubbene får jeg også tilbakemeldinger fra lokalsamfunnet som forteller sitt tydelige språk om at idrettslagene er en viktig livsnerve i et samfunn i rask endring. Den iver og det engasjement som avstemningen i «Klubben i mitt hjerte» skaper, er det ikke mange nasjoner som kan vise maken til.

SOM IDRETTSPRESIDENT er jeg stolt over alle ildsjelene våre. Jeg er stolt over de klubbene som drives frem av frivilligheten, og er glad på vegne av samfunnet for at de finnes. Innsatsen deres gir trygghet for fremtiden, og uten dem hadde vi blitt fattig på en verdi vi ikke kan få gjennom flere milliarder på statsbudsjettet. Sammen må vi verne om denne verdien, og jobbe utrettelig for enda bedre rammebetingelser for frivilligheten. Men frivillighetsmuskelen må som alle andre muskler trenes regelmessig. Og den må stimuleres. «Klubben i mitt hjerte» er en kampanje som kan stimulere frivilligheten i mange norske idrettsmiljøer. Jeg håper derfor på enda flere stemmegivere i årets kampanje enn ved fjorårets rekord med 150 000 stemmer. Og jeg ser frem til å møte de klubbmiljøene som opptar plass i flest hjerter.