SKAM: Mediene signaliserer at å være feit er å være doven og å mangle selvkontroll, skriver forfatteren. Foto: Scanpix
SKAM: Mediene signaliserer at å være feit er å være doven og å mangle selvkontroll, skriver forfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Tabloid fedmehysteri

Hvem vil identifisere seg med det mediene definerer som tapere?

Mediekritikk: Nå er fedmehysteriet kommer til Norge. Dagens tabloide medier kan være lite egnet til å gi folkeopplysning om saken. Debatten på NRK fra Litteraturhuset 14. oktober er et uttrykk for dette. Det virket som om programlederens agenda var å få temperaturen og uenighetene opp. Når Kari Jaquesson, en flink aerobicinstruktør, skal være landets talsperson om trening og helse, legger statskanalen lista for lavt og for tabloid.

Hva er fedme? De internasjonale grensene for «normalvekt», overvekt og fedme er fastsatt av WHO. De måles i kroppsmasseindeks (KMI). Den kan regnes ut ved å dele vekt med høyde multiplisert med høyde. Er du over 17 år gammel, 1,70 meter høy og veier 65 kilo, er KMI 22.5. Da ligger du innen «normalen» (mellom 20-25). Disse tallene må brukes med vett, fordi benbygning, muskelmasse, kjønn og alder spiller inn. Alle de som faller utenfor blir «unormale». Verst er det hvis du har en KMI på over 30. Da er du feit. Det kan være en tung belastning i dagens Norge.

I et søk i norske aviser på mediearkivet A-tekst fikk jeg 5463 treff på ordet fedme, 44 på fedme og latskap, bare 6 på fedme og klokskap, 36 på fedme og stygg, 450 på slank og suksess og hele 539 treff på slank og pen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De fleste forskere er enige i at fedme skyldes både arv og miljø. Det betyr at vi må ha et helhetsperspektiv på debatten. I en tabloid medieverden er det vanskelig. Her blir Jaquessons påstand om at fedme ikke er en lidelse, men et lynne, gitt stor oppmerksomhet.

Når fokus er på individuelle egenskaper blir det mindre interessant at fedme følger klassegrenser, fordi omtrent ingen tør å snakke om klasser i Norge lenger. Det skal liksom være avskaffet. For i en slik sammenheng måtte en både ta høyde for biologisk og sosial arv: bosted, foreldres yrker, utdanning, lønn, sykdommer, spisevaner og livsstil i familien.

I tillegg bør medienes signaler om den «riktige» kroppen settes under lupen. Istedenfor å dyrke det mangfoldet som finnes, dyrkes en tilnærmet kunstig kropp som et ideal, spesielt for unge jenter og kvinner. Hvis en ser disse fakta i sammenheng, blir debatten ikke så sexy og uttalelsene ikke så skråsikre. Da må kunnskapsnivået høynes og debattene føres på en måte som gjør folk blir kloke. For hvordan reagerer de som er dødstrette etter jobb, innkjøp og kjøring av barn, eller de som har mer en nok med seg selv eller er syke?

I mediedebatten signaliserer en feit kropp dovenskap, mangel på selvkontroll og et begjær rettet mot usunn mat. Den slanke kroppen assosieres derimot med suksess, selvkontroll og et lykkelig liv. En identitetsmarkør er noe som kjennetegner en person og som gjør hun eller han synlig i en kulturell og sosial sammenheng.

En slik markør er med på å plassere en person i forhold til andre mennesker, slik at andre kan identifisere seg med denne. Når de fleste av oss i dagens Norge lever i en boble av overflod og teppebombes av tabloide nyheter om fedme og den riktige kroppen, er det ikke rart at enkelte melder seg ut av hysteriet og dukker ned i godstolen med deilig mat og drikke.

For de har jo tapt i utgangspunktet. Deres kropper er belagt med skam og symbolsk skitt. Hvem vil identifisere seg med det mediene definerer som tapere?