OPPMUNTRET KONTAKT: Sovjets leder Nikita Khrusjtsjov var på offisielt besøk i Norge på 60-tallet. Det politiske «tøværet» under førstesekretær Khrusjtsjov ble oppmuntret av Gerhardsen og Lange», skriver kronikkforfatteren. Foto: Børretzen / Storløkken Aktuell / Scanpix
OPPMUNTRET KONTAKT: Sovjets leder Nikita Khrusjtsjov var på offisielt besøk i Norge på 60-tallet. Det politiske «tøværet» under førstesekretær Khrusjtsjov ble oppmuntret av Gerhardsen og Lange», skriver kronikkforfatteren. Foto: Børretzen / Storløkken Aktuell / ScanpixVis mer

Tabuisering av politikken

Norge hadde lenge normal politisk kontakt med Sovjetunionen.

Et av de store tabuene i norsk politikk er de sentrale Ap-kadrenes (ikke politikernes, altså) kontakter med KGB fra 1950-åra til 1990-åra, ifølge Alf R. Jacobsens kronikk i Dagbladet 6. juni. Sjøl har han skrevet om KGBs infiltrering i det norske samfunnet i flere tiår, i kamp med sterke motkrefter, blant annet «Ap-journalistenes hatefulle reaksjoner», som han skriver.

Når flere tiårs innsats skal summeres, er resultatet likevel noe magert. Ikke én Ap-politiker politiker utenom Treholt er avslørt som spion, eller blitt kompromittert i offentligheta som følge av dokumenterbar kontakt med KGB eller andre sovjetiske organer.

Men vi kan jo fortsatt tenke vårt. Jacobsen er i hvert fall ikke betrygget, og har tidligere antydet både det ene og det andre om politikere som Einar Gerhardsen, Andreas Andersen, Einar Førde, Reiulf Steen, Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg.

Jacobsen har det for seg at østkontaktene førte disse politikerne inn i et uføre. De visste ikke hvem de snakket med, de kunne la seg påvirke, de var naive.

Hvorfor fant norske politikere det riktig å opprettholde kontakt med folk som ikke var interessert i politisk brubygging, men bare ville verve agenter og skaffe informasjon til Sovjetunionens fordel, spør Jacobsen. Realismens ridder er i motsetning til naive politikere på det reine med sovjetiske intensjoner, og setter nå sin lit til Mitrokhins papirer, og til Stortinget, som må granske uvesenet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tror Jacobsen har rett i at en reell politisk dialog mellom på toppnivå mellom Norge og det daværende Sovjetunionen ville innebære noen bindinger. Men Jacobsen tar åpenbart feil hvis han innbiller seg at de nevnte politikere ikke var klar over dette.

I virkeligheta var norsk utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen, helt fra midten av 1950-åra, resultatet av en gjennomtenkt strategi. Et arbeid ble satt i gang for å bygge en bedre politisk plattform. Her skulle Norge og Sovjetunionen begynne med avgrenset, men likevel viktige spørsmål. Det gjaldt saker som kraftutbygging i Pasvikelva, fiskeriforskning, kultur- og idrettsutveksling.

Einar Gerhardsen og Halvard Lange fra Arbeiderpartiet, og John Lyng fra Høyre, var enige om at slik kontakt virket tillitskapende og positivt, ikke bare for de mellomstatlige relasjonene, men også i en videre sammenheng.

De var klar over de sovjetiske ledernes usikkerhet overfor Vesten, og forsto at en avvisende og aggressiv vestlig politikk av den grunn ikke var gunstig. Derfor var man fra norsk side interessert i å oppmuntre ledelsen som tok over etter den uberegnelige maktpolitikeren Stalin, og som signaliserte ei viss åpenhet for forhandlinger med Vesten.

Det vil si, ikke alle var like interessert i det. Haakon Lie (Ap) og seinere Svenn Stray (H) var blant dem som advarte, og det på en måte som minner sterkt om Jacobsens.

Et eksempel kan belyse forskjellen i politisk strategi. Mens det politiske «tøværet» under førstesekretær Khrusjtsjov ble oppmuntra av Gerhardsen og Lange, var Lie mest opptatt av kontinuiteten. «Stalins kalde krig vil de erstatte med politisk og økonomisk krigføring, dekket av propagandaen for fredelig sameksistens», uttalte han.

Den antisovjetiske kampanjen under Lie gjorde det vanskeligere for Utenriksdepartementet og for Gerhardsen å holde oppe den politiske kontakten. Man måtte dempe profileringa. Da det var snakk om et gjenbesøk av Khrusjtsjov til Skandinavia i 1959, var propagandaen så oppdrevet i Norge at det viste seg umulig å finne ledig hotellkapasitet. Men i det stille gikk sovjetpolitikken ufortrødent framover. Regjeringa ga opp de det private markedet og påbegynte i stedet renovering av Oscarshall for å huse Khrusjtsjov.

Begge disse leire kom altså til å sette djupe merker i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, men den dominerende politiske linja i sovjetpolitikken var det Gerhardsen, Lange og Lyng som trakk opp. Den ble fulgt opp i seinere perioder, riktignok med ei viss justering eller innstramming under Willoch.

Dagbladet gjør 6. juli et poeng ut av at KGB i 1978 hadde «fullt av informasjon om vestlige og norske synspunkter om Arktis», noe som entydig knyttes til Arne Treholt. Det KGB visste, visste de på grunn av spionasje. Men igjen, dette er altfor enkelt.

I løpet av 1970-tallet møttes norske og sovjetiske diplomater på toppnivå til regelmessige samtaler, der spørsmål som Svalbard, oljepolitikk, vitenskapelig samarbeid og likende ble diskutert. De sovjetiske diplomatene, både de ordinære og de som tilhørte KGB, hadde anledning til, ganske åpent, å diskutere både norsk og amerikansk politikk i Arktis.

Det er klart at dette var interessant, all den tid nordmennene var så godt orientert. På den andre sida var de sovjetiske diplomatene sjølsagt klar over at nordmennene holdt amerikanerne godt orientert om sovjetiske interesser.

Hvorfor skulle ei slik åpenhet tjene Norge? Den norsk-sovjetiske kontakten må kontekstualiseres. Det var i løpet av 1970-åra, under Knut Frydenlund, at begrepet «nordområdene» oppsto. Det var som geografisk begrep svært uklart, og skulle heller ikke beskrive et fast avgrenset område.

I stedet søkte Frydenlund å skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om folkerettslige prosesser som angikk Norge, slik som utvidelse av den økonomiske sonen og forvaltning av naturressurser. Formålet med nordpolitikken under den kalde krigen var internasjonal anerkjennelse, og tillit til, at Norge kunne aksle stadig større forvaltningsoppgaver på vegne av det internasjonale fellesskapet.

Derfor var etablering av en gjensidig tillit helt nødvendig for en småstat som Norge, som geopolitisk lå plassert i et spenningsfelt mellom Øst og Vest, og der mistenksomhet stadig trua.

Mot denne bakgrunnen er det er egentlig ganske tankevekkende at vi i dag både diskuterer norske politiske lederes forbindelser med KGB og det sovjetiske kommunistpartiet, og ei vellykka forhandlingsløsning om grenselinja i Barentshavet og Polhavet.

Vi må ikke miste av syne at de to tingene kan ha noe med hverandre å gjøre. Kildene viser nemlig at Norge og Sovjetunionen var svært når ei løsning på delelinjespørsmålet i 1990- 91, før regimet gikk i oppløsning.

Når det gjelder Mitrokhins arkiv, deler jeg Jacobsens håp om at mer informasjon kan tilflyte offentligheta. Men jeg foreslår at vi i den debatten søker å unngå tabuisering av normal politisk kontakt mellom stater. Gitt at den dominerende retningen i norsk utenrikspolitikk var konsentrert omkring strategien «kritisk dialog», må vi i hvert fall ikke la oss overraske over at det finnes mange norske mapper i KGBs arkiver.