STÅR PÅ SITT::  Inga Marte Thorkildsens kampskrift for barns rettigheter kritiseres for å undervurdere de biologiske årsakene til ADHD. Selv mener hun kritikken bommer, og at det virkelige  problemet er at dagens systemer feildiagnostiserer barn som er utsatt for overgrep.Foto: Thomas Winje Øijord / NTB Scanpix
STÅR PÅ SITT:: Inga Marte Thorkildsens kampskrift for barns rettigheter kritiseres for å undervurdere de biologiske årsakene til ADHD. Selv mener hun kritikken bommer, og at det virkelige problemet er at dagens systemer feildiagnostiserer barn som er utsatt for overgrep.Foto: Thomas Winje Øijord / NTB Scanpix Vis mer

Tabukultur satt i system

La oss ikke redusere debatten om vold og seksuelle overgrep mot barn til et spørsmål om hvorvidt ADHD finnes. Den er for viktig til det.

Meninger

Magne Brun og Liv H. Wiborg fra ADHD Norge angriper meg i Dagbladet 2. juli. De tillegger meg meninger jeg ikke har, og mener boka jeg har skrevet er «farlig».

La meg først slå fast at jeg aldri har tatt til orde for at ADHD ikke finnes, eller at alle, eller de fleste, barn med ADHD-diagnose egentlig er utsatt for vold og seksuelle overgrep. Dette oppfatter jeg som et forsøk på å avspore debatten.

Det jeg imidlertid har gjort, er å påpeke hvordan dagens systemer svikter i møte med barn utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. ADHD-diagnosen er valgt som ett av flere eksempler.

Vi vet at voldsutsatte barn ofte har et symptombilde som er så å si identisk med kriteriene for ADHD, samtidig som denne diagnosen har hatt en voldsom økning de siste åra, mens barn utsatt for vold og seksuelle overgrep sjelden oppdages.

Mitt utgangspunkt for boka Du ser det ikke før du tror det, er følgende: Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn er et stort folkehelseproblem i Norge.

I 2014 la Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, fram den første representative undersøkelsen om vold og voldtekt i Norge. Der gikk det fram at 350 000 til 400 000 voksne nordmenn har flere alvorlige volds - og overgrepserfaringer med seg i bagasjen. Forskerne kunne fortelle at det i gjennomsnitt er 2- 3 barn i hver klasse som lever med eller har levd med alvorlig vold og/eller seksuelle overgrep. Tidligere har Folkehelseinstituttet anslått at 135 000 barn lever med foreldre som har alvorlig psykisk sykdom og/eller alvorlig alkoholisme. Dette er barn som er i risikosonen for å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Disse barna befinner seg midt iblant oss. Likevel fanger vi dem sjelden opp, selv i et land som har en så utbygd velferdsstat. Hvorfor? Hvordan kan det ha seg at Folkehelseinstituttet i mange år har vært opptatt av underdiagnostisering for ADHD hos barn, mens de har vist så stor unnfallenhet når det gjelder vold og seksuelle overgrep?

Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn er et av våre største folkehelseproblemer, det frarøver barn og unge liv, helse og skolegang i alle kommuner i Norge.

Det ødelegger selvfølelse, konsentrasjonsevne og sosial fungering, og gjør at mange får liv der problemene bare tårner seg opp. Volden viser seg hos barna i form av atferd og symptomer, fra utagering, mobbing, konsentrasjonsproblemer og rus til selvskading, spiseforstyrrelser, depresjon og ensomhet, og mye annet som voksne ofte oppfatter som uakseptabel eller uforklarlig atferd.

«Det er noe med den ungen», kan vi si.

Voldsutsatte barn og ungdommer har lenge fortalt oss hvordan voksne henger seg opp i atferd og symptomer, belønner, straffer, diagnostiserer og medisinerer dem, heller enn å forsøke å finne ut av hvordan barna har det og hvorfor symptomene er som de er. Barna får sjelden direkte spørsmål om vold og seksuelle overgrep. Samtidig har fokuset på psykiatriske diagnoser som ADHD vært økende. I dag er vi i verdenstoppen når det gjelder å gi barn en ADHD-diagnose, og Norge er et av landene i Norden som medisinerer flest barn. FNs barnekomité er blant dem som har satt spørsmålstegn ved utviklingen.

I dagens mangelfulle systemer kan fagfolk lett ende med å dekke over vold og andre alvorlige forhold i barns liv. Vi er alle en del av tabukulturen. Vi vil ikke tro at det verste skjer med barn, i alle fall ikke med barn vi kjenner, og i alle fall ikke fra voksne vi kjenner. Denne feigheten vi alle har i oss har vi ikke tatt høyde for i systemene, på arbeidsplassene eller i utdanningene av fagfolk. Helsemyndighetenes faglige retningslinjer er mangelfulle, og det er fortsatt tilfeldig om fagfolk spør barn og voksne om vold og seksuelle overgrep i psykisk helsevern for barn og unge.

I tillegg har foreldre sterke rettigheter. Innsynsretten i barnevern og BUP (psykisk helsevern for barn og unge) kan gjøre det umulig for barn å snakke sant om hva de egentlig lever med.

ADHD Norge burde stille seg bak mitt ønske om å sikre at barn i Norge får den hjelpen og beskyttelsen de trenger, i stedet for å gå så hardt til angrep. At barn får psykiatriske diagnoser som kan dekke over alvorlige forhold i familie og nettverk, har lenge vært en erkjent sannhet. At ADHD-diagnosen kan være særlig aktuell for akkurat dette problemet, er ingen hemmelighet. Mange har påpekt dette før meg, og referanselista i boka mi er lang. Men mange har satt stor pris på at jeg sier dette såpass tydelig, og i form av et kampskrift for barns rettigheter. Særlig gjelder dette barn og voksne som har vært i akkurat denne situasjonen selv.

Min utfordring går likevel først og fremst til myndighetene, og ikke til ADHD Norge: Er det vilje, spesielt hos helse - og skolemyndighetene, til å sette arbeidet mot vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn i system, slik at det ikke lenger er tilfeldig om disse barna møter noen med mot og kompetanse til å gjøre noe?

Er det vilje til å integrere kunnskapen i opplæring, utdanning, faglige retningslinjer og systemer for øvrig? Er det vilje til samarbeid på tvers, og til å gi arbeidet faglig oppmerksomhet, tyngde og status?

Med den kunnskapen vi nå har om omfanget og konsekvensene, for barna og for samfunnet, fins det ingen unnskyldning for ikke å gjøre det som trengs. Vold mot barn kan ikke lenger overlates til ildsjeler og tilfeldigheter.

Dette er et folkehelseproblem, og må behandles som det.