Tafatt angrep

Pussig band, Massive Attack. På plate 90-tallets mest banebrytende superstjerner. Live klarer de bare ikke å ta grep.

Synd, fordi 7500 solgte billetter burde fortelle den mektige konsertarrangøren Rune Lem at artister med hjerte og hjerne i 90-tallskulturen har potensiale til å opptre i byens storstue.

Når tiårets viktigste plater skal oppsummeres, er Massive Attack trolig det eneste navnet som vil dukke opp tre ganger, det vil si med deres samlede albumproduksjon.

I konsertformatet befinner de seg imidlertid milevis fra sine dunkle mesterverk. Spektrum-konserten begynte med en håpløs Pink Floyd-intro og fortsatte på famlende og ufokusert vis.
Med «Angel» var de i nærheten av å dra oss inn i en mørk og delikat malstrøm, men man havnet kjapt tilbake i Spektrums betong-virkelighet da det viste seg at vokalist Deborah Miller var enda bleikere enn i mai på «Teardrop». Det skal ikke være lov å presentere en så ullen og lite distinkt vokalist etter først å ha trollbundet publikum med Liz Fraser i den samme låta på «Mezzanine».

Videre er Massive Attack, Robert Del Naja (33), Grantly Marshall (38) og Andrew Vowles (30), og deres medspillere, en usedvanlig lite karismatisk gjeng.

Derfor synes det nærmest uforståelig at de på sin første arena-turné ikke har bestrebet seg på å løfte showet på den visuelle siden.

Bandets suggerende tripp-hopp er jo som skapt for psykedelisk lys og en skjerm med dertilhørende bilder.
For øvrig mangler de dynamikk, og de evner ikke å beholde - ei heller viderutvikle - sitt steintøffe studiosound.

Horace Andy letter på stemningen med sine reggae-vibber, og den episke «Hymn Of The Big Wheel» er alltid et kjærkomment innslag.

Som sist løsner det på slutten med «Heatmiser» og «Inertia Creeps», men det er ikke nok til at de klarer å lage hypnotiserende stemninger som på skivene.