BJØRNETJENESTE: Jonas Gahr Støre (Ap), fotografert i en hotellresepsjon i Longyearbyen på Svalbard i 2012, mens han var utenriksminister. Foto: Berit Roald / Scanpix
BJØRNETJENESTE: Jonas Gahr Støre (Ap), fotografert i en hotellresepsjon i Longyearbyen på Svalbard i 2012, mens han var utenriksminister. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Tåkefyrsten er en oljefyr

Få har engasjert seg så sterkt personlig i arktisk oljeutvinning som mannen som kan bli Norges neste statsminister.

Meninger

Isen i Arktis smelter i rekordfart. En ny forskningsrapport viser at det kan bli opptil 13 grader varmere i områdene rundt Nordpolen når dagens barenhagebarn blir gamle. Da jeg var liten var «nordpolen kan smelte» et overdrivelse, noe vi snakket om i en fjern framtid. Nå er det den tragiske realiteten. Men det som er enda mer tragisk, er at Norge er et av de få landene som ikke bekymrer oss for dette. Tvert imot: vi jubler. Og en av de som har jublet høyest, kan bli vår neste statsminister.

Bak all sin tåketale er nemlig Jonas Gahr Støre først og fremst en oljefyr.

Støre sparer ikke på kruttet når han snakker om klimaet. «Vi er den første generasjonen som til fulle ser og erfarer virkningene av klimaendringene. Kanskje er vi den siste generasjonen som kan gjøre noe med det», sier han. Da han tok over som Arbeiderpartileder var han til og med så dristig at han sa seg enig med verdens klimaforskere i at olje og gass må bli liggende for klimaets skyld. Uttalelsen sendte sjokkbølger gjennom norsk offentlighet. Men Støres prøveballong sprakk raskt.

I de tre årene som har gått, har Støre konsekvent argumentert for, og stemt for økt oljeutvinning, og mot alle forslag om å la olje ligge. Med unntak av sin lille flørt med en forsvarlig klimapolitikk på AUF-leir i 2014, har nemlig Støre vært en av de ivrigste politikerne for å bore olje i Arktis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Støre ble utenriksminister i 2005, var hans første lange reise ikke til Brüssel eller Washington D.C., men til Tromsø. «Nordområdepolitikken» var nemlig utpekt til et av regjeringsens viktigste satsingsområder. Støres største oppgave som minister var å hale i land en avtale med Russland om grensen mellom Norsk og Russisk farvann i Barentshavet. Det skulle ta fem år med tøffe forhandlinger.

«Man kan ikke se den grense under vann», fleipet Harald Heide Steen Jr. i sin tid. Så hvorfor var det så fryktelig viktig å vite akkurat hvor i havet grensen gikk? På grunn av olja og gassen, naturligvis. «det ble mulig å starte leteaktivitet etter gass og olje i denne delen av Barentshavet», som Jens Stoltenberg oppsummerer det i «Min historie». Støre hadde sikret oss enorme oljeressuser nettopp i de områdene der klimaendringene rammer hardest.

Da den nye delelinjen endelig var på plass, ble Støre inspirert til å drømme større - ikke om et klimavennlig samfunn, men om et samfunn der Norge blir enda rikere på klimakatastrofen. I en tekst i Dagbladet samme sommer gledet Støre seg over at «nedsmeltingen av Arktis er i gang, og i dette århundre vil store deler av Polhavet bli isfritt hele eller deler av året». Dette var gode nyheter, kunne Støre melde, fordi «Vi står ved kanten av et ‘nytt’ verdenshav ved Norges kyst, et hav som vil bringe Asia, Europa, og Amerika sammen med kortere avstander og med økt adgang til verdifulle naturressurser». Smak på de setningene. Fossil energi får isen i Arktis til å smelte - noe som gir oss tilgang til mer olje og gass! For en fantastisk utvikling. I alle fall for oljebransjen i et par tiår, før de virkelige konsekvensene bokstavelig talt skyller inn over oss.

Disse visjonene ble raskt omgjort til praktisk politikk. I Utenriksdepartementets «Nordområdemelding» fra 2011, som Støre sto i spissen for, var de nedspikret i byråkratisk språk.«Issmeltingen fører til økt tilgang til ressurser i nordområdene og nye muligheter for skipstrafikk.» Altså: nye lasteskip med olje og gass fra Norge til Asia, og nye lasteskip med billige produkter fra Asia til Europa, kanskje via havneanlegget til Støres gamle venn Felix Tschudi.

Siden har Støre vært et talerør for de fleste av oljebransjens misvisende argumenter: norsk olje er «verdens reneste», klimaet trenger norsk gass, velferdsstaten kollapser hvis vi ikke maksimerer oljeutvinningen. Jonas Gahr Støre er naturligvis ikke den eneste i norsk politikk som mener dette. Både FrP, Høyre og sentrale Senterpartipolitikere, som oljesjef Ola Borten Moe, mener det samme. Men få har engasjert seg så sterkt personlig i arktisk oljeutvinning som mannen som kan bli Norges neste statsminister.

Når Gahr Støre denne uken rykker ut for å kritisere regjeringens nye nordområdestrategi, er det ikke fordi de ønsker å åpne 92 nye oljefelter. Det er nemlig Ap også for. Til tross for retorikken, mener Støre det samme som Erna og Norges jobb er å cashe inn så mye vi kan på å skape mer global oppvarming med olje og gass, og deretter å tjene penger på at isen rundt Nordpolen smelter.

Jonas Gahr Støre og Regjeringens vakre visjoner om framtiden bygger på ett presmiss: at verden mislykkes med å stoppe katastrofal global oppvarming. Norge kan bare vinne dersom verden taper. Hvis du ikke liker de oddsene, bør du hverken gi Ap, FrP eller Høyre din stemme.